KAPITTEL FEMTEN
Thor gikk på den velbrukte jordveien flanket av Reece, O’Connor og Elden. De fire hadde knapt sagt et ord til hverandre helt side de dro, og var fremdeles i sjokk. Thor så over på Reece og O’Connor med en følelse av takknemlighet han aldri hadde kjent før. Han kunne knapt tro at de hadde ofret seg selv for ham på denne måten. Han følte at han hadde funnet ekte venner, som var mer som brødre. Han hadde ingen aning om hva som ventet dem i Kløften, men hva enn de skulle møte, så var han glad for at ha dem på sin side.
Elden prøvde han ikke å se på. Han se at han sparket stener, knuste med dem sinne og kunne se hvor irritert og opprørt han var for å være der på patruljering med dem. Men Thor syntes ikke synd på ham. Som Kold hadde sagt, han hadde startet det hele. Han fortjente det.
Alle fire, en blandet gruppe, fortsatte ned veien og fulgte retningene. De hadde gått i flere timer, det var sent på ettermiddagen og Thors ben begynte å bli slitne. Han var også sulten. Han hadde bare fått en liten bolle med byggstuing til lunsj og håpet at noe mat ventet på dem hvor enn de skulle.
Men han hadde større bekymringer enn så. Han så ned på hans nye rustning, og visste at den ville ikke bli gitt ham dersom det ikke var en viktig årsak. Før de ble sendt ut så alle fire fått en ny væreier rustning: lær med ringbrynje. De fikk også korte sverd av grovt metall—knapt de fine stålet som ble brukt for å smi en ridders sverd, men ihvertfall bedre enn ingenting. Det føltes godt å ha et ekte våpen ved midjen—i tillegg til, selvfølgelig, hans sprettert som han fremdeles hadde med seg. Selv om han visste at de ville møte på ekte problemer denne kvelden, så ville de kanskje ikke våpene og rustningene de hadde fått være nok. Han lengtet etter de overlegne rustningene og våpene til sine medlemmer i Legionen: middels og lange sverd av det fineste metall, korte spyd, stridsklubber, dolker, og hellebarder. Men disse tilhørte gutter med store berømmelse og ære fra kjente familier som kunne ha råd til slike ting. Thor var ikke en slik person, han var kun en vanlig gjeters sønn.
Mens de marsjerte den ukjente veien mot den andre solnedgangen, og langt bort fra de velkomne portene til Kongens hoff mot den fjerne kløften i Kløften, så kunne ikke Thor la være å føle at alt var hans feil. Av en eller annen grunn så hadde noen andre medlemmer Legionen ikke likte ham, som om de hatet nærværet hans. Det gav ingen mening. Og det gav ham en synkende følelse. Hele livet hadde han bare ønsket å bli med dem. Nå føltes det som om han hadde krasjet inn ved å jukse; ville han noensinne bli akseptert av de andre?
Nå, på toppen av det hele så hadde han blitt utpekt til å marsjere bort tjenestegjøre i Kløften. Det var ikke rettferdig. Han hadde ikke startet kampen, og når han brukte sine krefter, for hva enn de var, så hadde det ikke vært med vilje.Han forstå fremdeles ikke kreftene, og hvor de kom fra, og hvordan han mante dem frem eller hvordan han slo dem av. Han burde ikke bli straffet for det.
Thor hadde ingen aning hva tjeneste ved Kløften betydde, men fra uttrykket fra de andre, så var det tydelig ikke noe ønskelig. Han lurte på om han marsjerte mot sin død, eller om dette var måten de skulle tvinge ham ut av Legionen. Han var fast bestemt på ikke å gi opp.
«Hvor langt unna kan Kløften være?» spurte O’Connor og brøt stillheten.
«Ikke langt nok», svarte Elden. «Vi ville ikke havnet i dette rotete dersom det ikke var for Thor.»
«Du startet slåsskampen, husker du?» avbrøt Reece inn.
«Men jeg kjempet uten å jukse, det gjorde ikke han», protesterte Elden. «Dessuten fortjente han det.»
«Hvorfor?», spurte Thor og ville vite svaret på det som hadde brent i ham i en lang stund.
«Hvorfor fortjente jeg det?»
«Fordi du ikke tilhører her med oss. Du stjal posisjonen i Legionen. Resten av oss ble valgt. Du kjempet deg inn.»
«Men er ikke det hva Legionen er om? Kjempe?» svarte Reece. «Jeg vil hevde at Thor fortjener hans plass mer enn noen av oss. Vi ble bare valgt. Han kjempet og slåss for å oppnå det som ikke ble gitt ham.»
Elden trakk på skuldrene og var ikke imponert.
«Regler er regler. Han ble ikke valgt. Han burde ikke være blant oss. Det er derfor jeg slåss med ham.»
«Vel, du kommer ikke til å få meg bort», svarte Thor med en skjelvning i stemmen, og var bestemt på å bli akseptert.
«Vel, vi skal se på det», mumlet Elden mørkt.
«Og hva mener du med det?» spurte O’Connor.
Elden ville ikke si mer, men fortsatte å gå stille. Thor mage strammet seg. Han kunne ikke la være å føle at han hadde for mange fiender, selv om han ikke forstod hvorfor. Han likte ikke følelsen.
«Ikke bry deg om ham», sa Reece til Thor høyt nok til at de andre hørte det. «Du gjorde ingenting galt. De sendte deg til Kløften til tjeneste for de så potensiale i deg. De ville gjøre deg hard ellers ville de ikke ha brydd seg. Du er også i deres sikte, fordi min far valgte deg ut. Det er alt.»
«Men består tjeneste ved Kløften av?» spurte han.
Reece kremtet og så engstelig ut.
«Jeg har aldri gjort det selv. Men jeg har hørt historier. Fra de eldre barna, og fra mine brødre. Det er patruljeringstjeneste. Men på den andre siden av Kløften.»
«Den andre siden?» spurte O’Connor med frykt i stemmen.
«Hva mener du med den andre siden?» spurte Thor og ikke helt forstod.
Reece gransket ham.
«Har du noensinne vært i Kløften?»
Thor kunne føle at de andre så på ham, og han ristet på hodet selvbevisst.
«Du tuller», brøt Elden ut.
«Virkelig?» virkelig O’Connor vite. «Ikke en gang i hele ditt liv?»
Thor ristet på hodet og ble rød. «Min far tok oss aldri noen steder. Jeg har hørt om den.»
«Du har sikkert ikke vært utenfor din landsby, gutt», sa Elden. «Har du vel?»
Thor trakk på skuldrene uten å si noe. Var det så åpenbart?
«Han har ikke», sa Elden skeptisk. «Utrolig.»
«Hold munn», sa Reece. «La ham være. Det gjør dere ikke bedre enn ham.»
Eldnet snerret mot Reece og hevet hånden et kort øyeblikk mot sliren, men slapp den igjen. Det var slik at selv om han var større enn Reece så ville han ikke provosere Kongens sønn.
«Kløften er den eneste tingen som holder vårt kongeriket av Ringen trygt», forklarte Reece.
«Ingenting annet står mellom oss og hordene av verden. Hvis barbarene fra Villområdene bryter igjennom, så er det slutt på oss alle. Hele Ringen ser på oss, Kongens menn for å beskytte dem. Vi har patruljer som vokter den hele tiden—for meste på denne siden, og noen ganger på den andre siden. Det er bare en bro over, bare en vei inn eller ut, og mesteparten av eliten blant Sølvene står vakt døgnet rundt.»
Thor hadde hørt om Kløften hele sitt liv. Han hadde hørte om fryktelige fortellinger om ondskap som lusket på den andre siden, det massive onde riket som omringet Ringen, og hvor nært de levde mot terror. Det var en av grunnene til at han ønsket å bli med i Kongens legion: for å hjelpe å beskytte hans familie og hans kongerike. Han hatet ideen at andre menn ute der konstant beskyttet ham mens han levde komfortabelt i armene til kongeriket. Han ville utføre denne tjenesten og hjelpe med å bekjempe de onde hordene. Han kunne ikke forestille seg noe mer tappert enn de mennene som voktet veien over Kløften.
«Kløften er en mil bred, og omringer hele Ringen», forklarer Reece. «Det er ikke enkelt å bryte igjennom. Men selvfølgelig er ikke våre menn det eneste som holder hordene unna. Det finnes millioner av slik skapninger der ut, og hvis de bryte igjennom Elvedal med hele sin vilje så kunne de gjøre det på et blunk. Vår styrke hjelper bare å supplementere energiskjolde til Kløften. Den ekte kraften som holder dem unna er kraften til Sverdet.»
Thor snudde. «Sverdet?»
Reece så på ham.
«Skjebnesverdet. Har du hørt legenden?»
«Denne landsbygutten har sikkert ikke en gang hørt om den», brøt Elden inn.
«Selvfølgelig har jeg hørt legenden», glefset Thor tilbake i forsvar. Ikke bare hadde han hørt om den, men han hadde også tilbrakt mange dager og tenkte på lengden i hele sitt liv. Han hadde alltid hatt lyst til å se den. Den sagnomsuste Skjebnesverdet, det magiske sverdet med sin kraft som beskyttet Ringen. Og som fylte Kløften men slik kraft at den beskyttet Ringen mot inntrengere.
«Sverdet ligger i Kongens hoff?» spurte Thor.
Reece nikket.
«Sverdet har vært hos kongefamilien i mange generasjoner. Uten den hadde kongeriket vært ingenting. Ringen hadde blitt overfalt.»
«Hvis vi er beskyttet, hvorfor bry seg med å patruljere Kløften i det hele tatt?» spurte Thor.
«Sverdet blokkerer bare de store trusselen», forklarte Reece. «En liten og isolert ond skapning kan snike seg inn her og der. Det er derfor vi trenger våre menn. En eneste skapning kunne krysse Elvedale, eller til og med en liten gruppe av dem—de kunne prøve seg på å krysse broen, eller de kunne bruke list og klatre ned Elvedalens veggene på den ene enden og oppd den andre. Det er vår jobb å holde dem ut. Selv en skapning kan skape mye skade. Flere år siden, så gikk en inn og drepte halvparten av barnene i en landsby før han ble tatt. Sverd gjør mesteparten av arbeidet, men vi spiller en uunnværlig rolle.»
Thor tok det hele inn. Kløften virket så storslått og deres tjeneste så viktig at han knapt kunne tro at han ville bli en del av dette store formålet.
«Men selv med det, så har jeg ikke forklar ting så godt», sa Reece. «Det er mer til Kløften enn kun det.» Han ble stille.
Thor så på ham og så noe som lignet frykt eller undre i hans øyne.
«Hvordan kan jeg forklare det?» sa Reece og slet med å finne de riktige ordene. Han kremtet. «Kløften er mye større enn alle oss», sa en rungende stemme.
De snudde av lyden og stamping av en hest.
Thors øyne ble store. Travende bak dem, dekket fullstendig i en ringbrynje med lange glitrende våpen som hang på siden av hans utrolige hest, var Erec. Han smilte ned på dem og holdt øynene fiksert på Thor.
Thor så opp i sjokk.
«Det er et sted som vil gjøre deg til en mann», la Erec til, «hvis du ikke er en allerede.»
Thor hadde ikke sett Erec helt siden dystingkampen og følte seg svært lettet at han var her. At han hadde en ekte ridder med dem mens de gikk mot Kløften—ingen andre Erec han selv. Thor følte seg uslåelig med ham, og ba om at han skulle bli med dem.
Erec lente seg bakover og lo.
«Ikke være bekymret unge mann», sa han. «Jeg skal bli med dere.»
«Virkelig?» spurte Reece.
«Det er en tradisjon at et medlem av Sølvene blir holder medlemmer av Legionen med selskap for det første patruljering. Jeg sa meg frivillig.
Erec snudde og så ned på Thor.
«Tross alt, så hjalp du meg i går.»
Thor følte hjertet sitt bli varm og løfte seg av Erecs nærvær. Han følte også seg løftet i øynene til hans venner. Her var han og ble holdt med selskap av den beste ridderen i kongeriket mens de gikk mot Kløften. Mye av hans frykt begynte å gå bort.
«Selvfølgelig skal jeg ikke patruljere med dere», la Erec til. «Men jeg vil lede dere over broen og til leiren deres. Det kommer til være deres plikter å gå ut og patruljere på egenhånd fra der av.»
«Det er en stor ære, min herre», sa Reece.
«Takk skal du ha», istemte O’Connor og Elden.
Erec så ned på Thor og smilte.
«Dessuten hvis du kommer til være min første væreier, så kan jeg ikke la deg dø ennå.»
«Første?» spurte Thor mens hjerte bykset.
«Feithold knakk beinet i dystingkampen. Han kommer til være skadet i minst åtte uker. Du er min første væreier nå. Og vår treningen burde vel start, eller hva?»
«Selvfølgelig, min herre», svarte Thor.
Thors tanker svømmet. For første gang på en stund så føltes det lykken hadde snudd for ham. Nå var han første væreier for den største ridderen noensinne. Det føltes som om han hadde bykset over alle sine venner.
Alle fem forsatte videre og gikk vestover mens solen gikk ned. Erec gikk sakte på sin heste ved siden av dem.
«Jeg antar at du har vært i Kløften, min herre?» spurte Thor.
«Mange ganger», svarte Erec. «Min første patrulje var da jeg var like gammel som deg, faktisk.»
«Og hvordan var det?» spurte Reece.
Alle fire gutter snudde og stirret på Erec med full oppmerksomhet. Erec red videre en stund i stillhet, og så rett frem med kjeven rakt.
«Den første gangen vil bli en erfaring dere vil aldri glemme. Det er vanskelig å forklare. Det er et rart, utenlandsk, mystisk og vakkert sted. På den andre siden finnes farer man ikke kan forestille seg. Broen som krysser den er lang og dyp. Det er mange av oss som patruljerer—men alltid, vil du føle deg alene. Det er naturen på sitt beste. Den tvinger mannen til å leve i dens skygge. Våre menn har patruljert den i hundrevis av år. Det er en overgangsrituale. Og du forstår ikke helt fare uten den; du kan ikke bli en ridder uten den.»
Han falt tilbake i stillhet. De fire guttene så på hverandre med uro.
«Burde vi forvente et bakholdsangrep på den andre siden da?» spurte Thor.
Erec trakk på skuldrene.
«Alt er mulig når du kommer til Villområdene. Ikke sannsynlig. Men mulig.»
Erec så ned på Thor.
«Vil du bli en stor væreier, og en dag en stor ridder?» spurte han og så rett på Thor.
Thors hjerte slo raskere.
«Ja, min herre. Mer enn noe annet.»
«Da er det ting du må lære», sa Erec. «Styrke er ikke nok; kvikkhet er ikke nok; å være en dyktig kjemper er ikke nok. Det er noe annet, noe mer viktig enn alle disse tingene.»
Erec falt tilbake i stillhet og Thor kunne ikke lengre vente.
«Hva da?» spurte Thor. «Hva er det viktigste?»
«Du må ha en sterk ånd», svarte Erec. «Aldri være redd. Du må gå inn i den mørkeste skog, den farligste kampen, med fullstendig sinnsro. Du ha denne sinnsroen med deg, alltid, når som helst og hvor som helst du dra. Aldri ha frykt, vær alltid på vakt. Aldri avslappet, alltid flittig. Du har ikke luksen til å forvente at andre skal beskytte deg lengre. Du er ikke lengre en borger. Du er nå en av Kongens menn. De største kvalitetene til en kriger er mot og sinnsro. Vær ikke redd for fare. Forvent det. Men ikke søk det.»
«Ringen vi lever i», la Erec til, «vårt kongerike. Det virker som vi, med alle våre menn, beskytter den mot hordene av verden. Men det gjør vi ikke. Vi er bare beskyttet av Kløften, og bare av trolldommen fra den. Vi bor i magikerens ring. Ikke glem det.Vi lever og dør med magi. Det finnes ingen trygghet, gutt, hverken på den ene eller andre siden av Kløften. Ta bort trolldommen, ta bort magien og da har vi ingenting.»
De gikk videre i stillheten i en lang stund, mens Thor snudde Erecs sine over i tankene igjen og igjen. Det føltes som om Erec hadde gitt ham en skjult beskjed, som om han fortalte ham at hva enn slags krefter han var i besittelse av, så var det ikke noe han skulle være skamfull over. Faktisk var det noe å være stolt over, og en kilde til all energi i kongeriket. Thor følte seg bedre. Han følte han hadde blitt sendt Kløften som en straff for å ha brukt hans magi, og hadde følt seg skyldig for det; men nå følte han at hans krefter, hva enn de var, kunne være en kilde til stolthet.
Mens de andre guttene begynte å gå foran, og Erec og Thor falt tilbake, så Erec ned på ham.
«Du har allerede klarte å få noen mektige fiender i hoffet», sa han med et fornøyd smil på ansiktet. «Så mange fiender som du har venner, ser det ut til.»
Thor ble rød og skammet seg.
«Jeg vet ikke hvordan, min herre. Jeg mente det ikke.»
«Fiender blir skapt av intensjoner. De blir ofte skapt av misunnelse. Du har klarte å skape en stor misunnelse. Det er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Du er midtpunktet for mye spekulasjon.»
Thor klødde seg hodet og prøvde å forstå.
«Men jeg vet ikke hvorfor.»
Erec så fremdeles som han moret seg.
«Dronningen selv er blant dine fiender. Du har på et vis fått henne på gal side.»
«Min mor?» spurte Reece og snudde seg. «Hvorfor?»
«Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv», sa Erec.
Thor følte seg ille til mote. Dronningen? En fiende? Hva hadde han gjort mot henne? Han kunne forstå det. Hvordan kunne han være viktig nok til at hun la merke til ham? Han visste knapt hva som hendte rundt ham.
Plutselig innså han noe.
«Er hun grunnen til at jeg ble sendt hit? Til Kløften?» spurte ham.
Erec snudde og så rett frem. Ansiktet hans ble alvorlig.
«Det kan være», sa han undrende. «Det kan nok være.»
Thor tenkte over hvor omfattende og dybden av fiendene han hadde fått seg. Han snublet inn i et hoff han visste ingenting om. Han ville bare tilhøre et sted. Han bare fulgte sin lidenskap og hans drømme, og gjorde alt han kunne for oppnå den. Han tenkte at ved å gjøre det så ville han skape misunnelse eller sjalusi. Han tenkte på det om og om igjen i hodet, som om det var en gåte men som han ikke kunne løse.
Mens Thor grublet over disse tankene så kom de til en knaustopp, og utsikten spredde seg utover foran dem, og alle tanker om andre ting falt bort. Thors pust ble tatt bort—og ikke bare av den sterke ulende vinden.
Strakt ut fremfor dem så langt øyet kunne se lå Kløften. Det var den første gangen Thor hadde sett den, og synet sjokkerte ham så mye at han stod fastfrosset på stedet, og ikke stand til å bevege seg. Det var den største og meste majestisk tingen han hadde sett. Den store kløften i jorden så ut til å strekke seg i en evighet, og bare kun på en enkelt smal bro som var opplinjet a soldater. Det virket som broen strakte seg mot slutten av jorden.
Kløften var så fylt med grønne og blå farger fra den andre solnedgangen, og de glitrende solstrålene speilte fra fjellveggene. Da han følte beina sine igjen, så begynte Thor å gå med de andre nærmerer og nærmere broen, helt til han var i stand til å se ned dypt i Elvedalens klippe; det virket som de falt ned til jordens indre. Thor kunne ikke engang se bunnen, og visste ikke om det var fordi den ikke hadde noen bunn, eller om den var dekket til med tåke. Stenene som formet klippene så ut som de var en million år gamle, og var formet mønstre som stormer må hatt etterlatt århundre siden. Det var det mest historiske stedet han hadde noensinne sett. Han hadde ingen aning at denne planeten var så svær, så strålende og så levende.
Det var som han hadde kommet til begynnelsen av skapelsen.
Thor hørte de harde gispe rundt ham også.
Tanken på at de fire skulle patruljere Kløften virket latterlig. De følte seg små bare av synet av den.
Mens de gikk mot broen så stivnet soldatene på begge sider, i giv akt og gjorde vei for den nye patruljen. Thor følte pulsen sin gå raskere.
«Jeg kan ikke forstå hvordan vi fire kan patruljere dette», sa O’connor.
Elden flirte. «Det er mange patruljer enn kun oss. Vi er bare et tannhjul i maskinen.»
Men de gikk over broen så kunne de høre bare den piskende vinden, lyden av deres støvler, og Erecs hest mens de gikk. Hovene etterlot en hul og beroligende lyd som Thor tenkte var den eneste virkelige tingen som kunne eksistere i dette surrealistiske stedet.
Ingen av soldatene som hadde stivnet i giv akt ved Erecs nærvær sa et ord mens de stod vakt. De må ha passert flere hundrevis av dem.
Thor kunne ikke la være å merke seg at på begge sider av dem så var det pigger langs rekkverket med noen fot mellom hverandre. Og på dem lå det spiddet hoder av barbarinntrengere. Noen av dem var fremdeles nye med drippende blod.
Thor så bort. Det gjorde alt for virkelg. Han visste ikke om han var klar for dette. Han prøvde å ikke forstille seg de mange angrepene som hadde produsert disse hodene, livene som hadde gått tapt, og hva som ventet ham på den andre siden. Han lurte på om de vil klare seg. Var det meningen med hele ekspedisjonen? Å få ham drept?
Han så over broen på de endeløse klippene som forsvant under ham, og hørte skrikene til en fugl langt bort; det var en lyd han aldri hadde hørt før. Han lurte på hva slags fugl det var, og hva slags eksotiske dyr som lusket på den andre siden.
Men det var egentlig ikke dyrene som plaget ham, eller til og med hodene på piggene. Mer enn noe annet var følelse av dette stedet. Han kunne ikke si om det var tåken eller den ulende vinden, eller himmelens enorme landskap eller lyst til solen som gikk ned—men noe med dette stedet var surrealistisk, den transporterte ham. Den omslukte ham. Han følte en tung magisk energi henge over dem. Han lurte på om det var Sverdets beskyttelse, eller en annen form for eldgammel kraft. Det føltes som han ikke bare krysset en landmasse, men krysset over til en annen virkelighet.
Bare for noen dager sider hadde han gjetet sauer i hans lille landsby. Det virket utrolig at nå, for første gang i hans liv at han ville tilbringe natten, ubeskyttet på den andre siden av Kløften.