Thor lå der, lamslått, hodet banket, og ribbeinet knekt i to. Beistet angrep han og han visste at nå var han ferdig. Den hevet sin røde muskuløse fot og var i ferd med å tråkke ned rett på Thors hodet. Han forberedte seg på å dø.
Da, av en eller annen grunn, så frøs beiset luften. Thor blunket, og kunne ikke forstå hvorfor.
Beistet strakte opp og grep halsen sin, og Thor merket en pilspiss som stakk gjennom den. Et øyeblikk senere så falt beiset over, og var død.
Erec kom til syne, etterfulgt av Reece og O’Connor. Thor så Erec se ned på ham, og spurte om han var i orden. Og han hadde lyst til å svare mer enn noe annet. Men ordene ville ikke komme ut. Et øyeblikk senere lukket øynene, og så ble verden sort.
KAPITTEL ATTEN
Thor åpnet øynene sakte, svimmel i begynnelsen, og prøvde å finne ut hvor han var. Han lå på høy, og for et øyeblikk lurte han på om han var tilbake i brakkene. Han støttet seg selv opp på en albue, for å se etter de andre.
Han var et annet sted. Fra det han kunne se så var han i et veldig elaborert rom. Det så ut som han var et i slott. En kongelig slott.
Før han kunne finne det ut, så åpnet en stor eikedør og ikke kom Reece. Langt bort kunne Thor høre lyden av dempet bråk fra en folkemengde.
«Endelig, han lever», annonserte Reece med et smil mens han skyndte seg frem, grep Thors hånd og dro han på føttene.
Thor holdt en hånd mot hodet, og forsøkte å minke ned den fryktelige hodepinet før de ble mer ille.
«Kom igjen, la oss gå, alle venter på deg», maste Reece og dro i Thor.
«Vent litt, er du snill», sa Thor og prøvde å samle seg. «Hvor er jeg? Hva skjedde?»
«Vi er tilbake i Kongens hoff—og du er i ferd med å bli feiret som dagens helt!» sa Reece lykkelig mens de gikk mot døren.
«Helt? Hva mener du? Og hvordan...kom jeg meg hit?» spurte han og prøvde å huske.
«Det beistet slo deg i svime. Du var borte en ganske lang stund. Vi måtte bære deg tilbake forbi broen i Kløften. Ganske dramatisk. Ikke helt slik jeg forventet at du skulle komme tilbake fra den andre siden!» sa han med en latter.
De gikk ut i korridorene i slottet, og mens de gikk, kunne Thor se all slags mennesker—kvinner, menn, væreiere, vakter, riddere—stirre på ham, som om de hadde ventet på at han skulle våkne. Han så noe nytt i deres øyne, noe som lignet respekt. Det var den første gangen han hadde sett det. Helt inntil nå hadde de fleste se på ham med avsky—nå så de på ham som om han var en av dem.
«Hva var det som egentlig hendte?» tenkte Thor hardt etter og prøvde å huske.
«Husker du noe av det?» spurte Reece.
Thor prøvde å tenke.
«Jeg husker jeg løp inn i skogen. At jeg kjempet med det beistet. Og så...» Han husket ikke lengre.
«Du reddet Eldens liv» sa Reece. «Du løp fryktløst inn i skogen, alene. Jeg skjønner ikke hvorfor du kastet bort energi på å redde en grisens liv. Men du gjorde det. Kongen er veldig fornøyd med deg. Ikke bare fordi han bryr seg om Elden. Men fordi han bryr seg veldig mye om modighet. Han elsker å feire. Det er viktig for ham å feire slike historier som denne, for å inspirere de andre. Og det reflekterer Kongen selv, og Legionen. Han ønsker å feire. Du er her fordi han skal belønne deg.»
«Belønne meg?» spurte Thor overrasket. «Men jeg gjorde ingenting!»
«Du reddet Eldens liv.»
«Jeg bare reagerte. Jeg gjorde det som var naturlig.»
«Og det er derfor Kongen ønsker å belønne deg.»
Thor følte seg flau. Han tenkte ikke at hans handlinger fortjente å bli belønnet. Tross alt, dersom det ikke hadde vært for Erec, så hadde Thor vært død nå. Thor tenkte på det, og hjertet ble fylt takknemlighet ovenfor Erec, nok en gang. Han håpet han en dag kunne gjengjelde ham.
«Men hva med vår patruljeringstjeneste?» spurte Thor. «Vi fullførte den ikke.»
Reece la en beroligende hånd på skulderen hans.
«Min venn, du reddet en gutts liv. Et medlem av Legionen. Det er mer viktig enn vår patruljering.» Reece lo. «Det ble visst ingen kjedelig førstepatruljering!» la han til.
I enden av nok en korridor, åpnet to vakter en dør for dem og Thor blinket og fant seg selv i et kongelig kammer. Det må ha vært flere hundre riddere som stod i rommet, som hadde svimlende høye katedraltak, farget glass, og våpen og rustninger som hang overalt i på veggene, like premier. Våpenhallen. Dette var stedet hvor de største krigerne møttes, alle var medlemmer av Sølvene. Thors hjerte hamret da han gransket veggene med berømte våpen, rustninger til heroiske og legendariske riddere. Thor hadde hørt rykter om dette stedet i hele sitt liv. Det hadde vært en drøm å se det en dag. Normalt var ikke væreiere tillatt her—ingen andre enn Sølvene.
Enda mer overraskende var, da han kom inn i rommet, at ekte riddere og snudde og så på ham—på ham—fra alle sider. De hadde et blikk av beundring. Thor hadde aldri sett så mange riddere i et et rom, og aldri følt seg så akseptert før. Det var som å gå inn i en drøm. Spesielt fordi et par øyeblikk siden så hadde han vært i søvne.
Reece må ha oppdaget Thors forbløffende ansiktsuttrykk.
«De best av Sølvene har blitt samlet for å ære deg.»
Thor følte seg svulme med stolthet og vantro. «Ære meg? Men jeg har ikke gjort noe.»
«Feil», sa en stemme.
Thor snudde og følte en tung hånd på skulderen. Det var Erec som smilte ned på ham.
«Du har demonstrert tapperhet, ære og mot langt over det som var forventet av deg. Du gav nesten opp livet for å redde en av dine brødre. Det er dette vi ser etter for Legionen, og det er dette vi ser etter for Sølvene.»
«Du reddet mitt liv», sa Thor til Erec. «Hvis det ikke var for deg, så ville beistet ha drept meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takke deg.»
Erec smilte.
«Det har du allerede gjort», svarte han. «Husker du ikke dystingen? Jeg tror vi er skuls nå.»
Thor marsjerte ned løperen mot Kong MacGils trone, på den andre siden av hallen. Reece var på den ene siden av ham og Erec på den andre. Han følte hundrevis av øyne feste seg på ham, og det føltes som en drøm.
Stående rundt Kongen var dusinvis av hans rådgivere, sammen med hans eldste sønn, Kendrick. Mens Thor nærmet seg så svulmet Thors hjerte med stolthet. Han kunne knapt tro at Kongen gav han audiens igjen—og at så mange viktige menn var her for å vitne det.
De kom til Kongens trone. MacGil stod opp og et dempet hysj gled over rommet. MacGils grublende uttrykk brøt ut i et stort smil mens han tok tre steg forover og til Thors overraskelse, gav han en klem.
En stor jubel brøt ut i rommet.
Han tok steg tilbake, holdt Thor fast på skuldrene og smilte ned på ham.
«Du har tjente Legionen godt», sa han.
En tjenesteperson gav Kongen et beger som han hevet. I en stor stemme sa han:
«FOR MOT!»
«FOR MOT!» skrek hundrevis av menn tilbake i rommet. En spent summing fulgte etter og så ble rommet stille igjen.
«For å hedre din dåd i dag», tornet Kongen, «gir jeg deg en stor gave.»
King gestikulerte, og en tjenesteperson steg frem med en lang svar hanske, og på den satt en storslått falk. Den snudde og stirret rett på Thor—som om den kjente ham.
Den tok Thors pust. Det var nøyaktig den falken var han drøm, med sølvkropp og en enkelt svart stripe som gikk ned pannen.
«Falken er symbolet på vårt kongeriket, og vår kongefamilie», tornet MacGil. «Det er en rovfugl av stolthet og ære. Men den er også en dyktig fugl med list. Den er lojal, og ilter, og den svever over alle andre dyr. Den er også et hellig dyr. Det blir sagt at den som eier en falk blir også eid av en. Den vil veilede deg på alle dine reiser. Den vil forlate deg, men den vil alltid komme tilbake. Og nå er den din.»
Falktreneren tok et steg frem, plasserte en tung hanske av ringbrynje på Thors hånd og håndledd, derette plassert fuglen på den. Thor følte seg elektrisk da han fikk den på armen. Han kunne knapt bevege seg. Han følte klørne synke inn, men heldigvis følte han bare et trykk siden han var beskyttet av hansken. Fuglen snudde, stirret rett på ham og skrek. Thor følte at den så rett inn i øynene hans, og han følte et mystisk forbindelse med dyret. Han kunne vite at den kom til være med ham for alltid.
«Og hva skal du kalle henne?» spurte Kongen i den tykke stillheten i rommet.
Thor tenkte hardt, men tankene var frosset til å fungere.
Han prøvde å tenke raskt. Han tenkte på alle navnene på de berømte krigerne i kongeriket. Han snudde og gransket veggene, og så en serie av skilter med navn på ulike slag, på steder i kongeriket. Hans øyne hvilte seg på et sted. Det var et sted i Ringen hvor han hadde aldri vært, men som han alltid hadde hørt var et mystisk og mektig sted. Det høres riktig for ham.
«Jeg vil kalle henne Estopheles», ropte Thor ut.
«Estopheles!» gjenok publikum og virket tilfreds.
Falken skrek som om den reagerte.
Plutselig så flakset Estophele vingene og fløy høyt, helt opp til toppen av katedraltaken og ut et åpent vindu. Thor så henne fly av sted.
«Ikke vær bekymret», sa falktreneren, «hun kommer alltid tilbake til deg.»
Thor snudde og så på Kongen. Han hadde aldri fått en slik gave før, og ikke minst av en slik betydning. Han visste knapt hva han skulle si for å takke ham. Han var overvelmet.
«Min herre», sa han og senket hodet. «Jeg vet ikke hvordan jeg skal takke deg.»
«Du har allerede gjort det», sa MacGil.
Publikum jublet og spenningen i rommet ble brutt. En jovial samtale brøt ut blant mennene, og mange riddere tilnærmet seg Thor, at han visste knapt hvilken vei han skulle snu.
«Dette er Algod av Østprovinsen», sa Reece og introduserte ham til en ridder.
«Og dette er Kamera av Lavsumpene...Og dette, Basikold av Nordlige...»
Snart ble navnene et blurr. Thor var overvelmet. Han kunne knapt tro at alle disse ridderne ville møte ham. Han hadde aldri følte seg så akseptert eller hedret før i hele sitt liv, og han hadde en følelse at en dag slik som denne ville aldri komme igjen. Det var den første gangen i hans liv at han følte seg mye verdt.
Og han kunne ikke stoppe å tenke på Estopheles.
Mens Thor snudde seg mot alle kanter, hilste på folk med navn som ble borte, navn han kunne knapt huske, kom en budbringer bort mellom ridderne. Han holdt en liten rull som han presset inn i Thors håndflate.
Thor rullet den opp og leste den fine, delikate håndskriften.
Møt meg bak i gårdsplassen. Bak porten.
Thor kunne lukte en delikat duft som kom fra den rosa rullen, og undret seg over hvem dette var fra. Den hadde ingen signatur.
Reece lente seg over, leste den over skulderen hans, og lo.
«Det ser ut som min søster liker deg», sa han smilende. «Jeg ville gå hvis jeg var deg. Hun liker ikke å vente.»
Thor følte at han rødmet.
«Bakre del av gårdsplassen er gjennom de portene. Skynd deg. Hun er kjent for å raskt skifte mening.» Reece smilte mens han så på ham. «dessuten vil jeg gjerne ha deg i min familie.»
KAPITTEL NITTEN
Thor forsøkte å følge Reece sin veibeskrivelse mens hans snodde seg igjennom det overfylte slottet, men det var ikke lett. Slottet hadde mange kriker og kriker, for mange skjulte bakdører, og for mange lange korridorer som virket som de førte til flere korridorer.
Han gikk gjennom Reece sin veibeskrivelse i hodet mens hangikk ned nok en liten trapp, svingte ned nok en korridor, og til slutt stoppet foran en buet dør med et rødt håndtak—den som Reece hadde fortalt ham om—og dyttet den opp.
Thor skyndte seg ut og ble slått av det sterke lyset fra sommerdagen; det føltes godt å være ute, utenfor det overfylt slottet, å puste inn friskt luft og få sol på ansiktet. Han mystet, mens øynene vente seg til det sterke lyset, og så rundt. Foran han lå de kongelige hagene, som strakte seg så langt øye kunnet se. Hekkene var perfekt klippet i ulike former, og formet fine rekker med flere veier som lå i mellom dem. Det var fontener, uvanlige trær, frukthager fylt med tidlig sommerfrukter, og eng med blomster i alle størrelser, former og farger. Synet tok pusten hans. Det var som å gå inn i et maleri.
Thor så overalt etter Gwendolyn, mens hjertet hamret. Den bakre gårdsplassen var tom, og Thor antok at den var sikkert reservert for kongefamilien. Den var adskilt fra publikum med sine høye stenhagevegger. Til tross for det så kikket han overalt og kunne ikke finne henne.
Han lurte på om det var en spøk. Det var det sikkert. Hun gjorde sikkert narr av ham, denne landsgutten, og moret seg selv på hans bekostning. Tross alt, hvordan kunne noen på hennes rang ha noen interesse i ham?
Thor så ned og leste beskjede fra henne igjen, og så rullet den opp i skam. Han blitt gjort narr av. For en tåpe han var. Han hadde fått forhåpninger, og det såret ham dypt.
Thor snudde og var i ferd med å gå tilbake til slottet med hodet senket. Akkurat da han strakte seg døren, så hørte han stemmen.
«Og hvor skal du?» sa en glad stemme. Det hørtes ut som en fuglesang.
Thor lurte på om han forestilte seg det. Han snudde seg, lette, og der var hun, sittende i skyggen fra en slottsvegg. Hun smilte til ham, var kledd i hennes fineste antrekk, en kjole med lag hvitt sateng og rosa blonder. Hun så enda mer vakker enn han hadde husket.
Det var henne. Gwendolyn. Jenta som Thor hadde drømt om helt siden de hadde møtt. Jenta med almond formet, blå øyne og langt jordbærfarget hår. Og med et smil som lyste opp hjertet hans. Hun hadde på seg en stor hvittrosa hatt som gav henne skygge mot solen, og under gnistret øynene hennes. I et øyeblikk så ville han snu seg for å sjekke at det var ikke var noen andre der.
«Ehm...» begynte Thor. «Jeg...øh...vet ikke. Jeg...øh...skulle gå inn.»
Nok en gang ble han nervøs rundt henne, og syntes det var vanskelig å samle tankene og artikulere dem.
Hun lo, og det var den mest vakreste lyden han noensinne hadde hørt.
«Og hvorfor vil du gjøre det?» spurte hun lekende. «Du kom nettopp.»
Thor var oppskaket. Han ble målløst.
«Jeg...øh...kunne ikke finne deg», sa han flaut.
Hun lo igjen.
«Vel, jeg er jo her. Skal du ikke komme hit og hente meg?»
Hun holdt ut en hånd; Thor skyndte seg over, strakte ned og tok hennes hånd. Han gnistret av berørelsen av huden hennes, så smidig og myk, og hennes sarte hånd passet perfekt i hans hånd. Hun så opp på ham og lot hennes hånd dvele der et øyeblikk, før hun sakte stod opp. Han elsket følelsen av fingertuppene i håndflaten hennes, og håpet hun ville aldri ta de bort.
Hun trakk til seg hånden, deretter plassert armen i hans, og låster armer. Hun begynte å gå ned veien som spredte seg i en seire av ulike stier. De gikk langs en stenbelagt sti, og snart var de på innsiden av labyrien, og skjermet fra utsiden.
Thor var nervøs. Kanskje han, som var en vanlig borger, ville få problemer fordi han gikk med Kongens datter på den måten. Han følte en lett svette bryte ut på pannen, og visste ikke om det var varmen eller hennes berørelse.
Han var ikke sikker på hva han skulle si.
«Du har visst skapt mye bråk, har du ikke?» sa hun med et smil. Han var takknemlig hun brøt den flaue stillheten.
Thor trakk på skuldrene. «Jeg er lei for det. Jeg mente det ikke.»
Hun lo. «Og hvorfor mener du ikke det? Er det ikke bra å skape litt bråk?»
Thor satte seg fast. Han visste knapt hva han skulle si. Det virket som han alltid sa feil ting.
«Dette stedet er så overdrevet og kjedelig alikevel», sa hun. «Det er fint å få en nykommer. Min far liker deg visst. Det gjør også min bror.»
«Øh...takk», svarte Thor.
Han slo seg selv innvendig. Han visste han burde si mer, og han ville det. Men han visste ikke hva han skulle si.
«Liker du...», begynte han og tenkte hardt etter riktig ting å si,»...liker du deg her?»
Hun lente tilbake og lo.
«Om jeg liker meg her?» spurte hun. «Det håper jeg da. Jeg bor her!»
Hun lo igjen og Thor følte at han ble rød. Han følte at virkelig rotet til ting. Men han ble ikke oppdratt rundt jenter, og aldri hadde hatt ei kjæreste i landsbyen sin, og visste ikke hva han skulle si henne. Hva kunne han spørre henne? Hvor er du fra? Han visste allerede hvor hun var fra. Han startet å lure på hvorfor hun brydde seg om ham; var det bare for å more seg selv?
«Hvorfor liker du meg?» spurte han.
Hun så tilbake på ham og laget en søt lyd.
«Du er en frekk gutt», lo hun. «Hvem sier at jeg liker deg?» spurte hun med et stort smil. Tydeligvis moret det henne alt det han sa.
Thor følte at han hadde kommet seg bort i mer trøbbel.
«Jeg er lei for det. Jeg mente ikke å si det. Jeg bare lurer. Jeg mener..øhm...jeg vet at du ikke liker meg.»
Hun lo hardere.
«Du er morsom, det må jeg si. Jeg antar at du aldri har hatt ei kjæreste, har du vel?»
Thor så ned og rystet på hodet i ymykelse.
«Jeg antar du har ingen søstre heller», ville hun vite.
Thor ristet på hodet.
«Jeg har tre brødre», kom det ut av ham. Endelig, til slutt klarte han å si noe normalt.
«Har du?» spurte hun. «Og hvor er de? I landsbyen din?»
Thor ristet på hodet. «Nei, de er her i Legionen med meg.»
«Vel, det må være trøstende.»
Thor ristet på hodet.
«Nei. De liker meg ikke. De ønsker at jeg ikke var her.»
Det var første gangen smilet hennes ble borte.
«Og hvorfor liker de deg ikke?» spurte hun forskrekket. «Din egne brødre?»
Thor trakk på skuldrene. «Skulle ønske jeg visste.»
De gikk litt til i stillhet. Han ble plutselig redd for at han ødelagte den gode stemningen.
«Men ikke vær bekymret, det plager meg ikke. Det har alltid vært slik. Faktisk har jeg truffet mange venner her. Bedre venner enn noensinne jeg hardt.»
«Min bror? Reece?» spurte hun.
Thor nikket.
«Reece er en god person», sa hun. «Han er min favoritt på noen måter. Jeg har fire brødre, vet du. Tre er gode, og en er ikke det. Den eldste er min fars sønn fra ei annen mor. My halvbror. Du kjenner ham, Kendrick?»
Thor nikket. «Jeg skylder ham mye. Takket være ham så fikk jeg en plass i Legionen. Han er en god mann.»
«Det er sant. Han er en av de beste i kongeriket. Jeg elsker ham like mye som en ekte bror. Og så er det Reece, som jeg også elsker like mye. De andre to...vel... Du vet hvordan familier er. Ikke alle kommer overens. Noen ganger lurer jeg på hvordan vi har alle kommet fra de samme personene.»
Nå var Thor nysgjerrig. Han ville vite mer om hvem de var, hennes forhold til dem, hvorfor de ikke var nære hverandre. Han ville spørre henne, men ville ikke snoke. Og det virket som hun ikke hadde lyst til dvele ved det heller. Hun virket som en glad person, en person som bare likte å fokusere på glade ting.
De fullførte labyrintstien, så åpnet gårsdplassen opp til en ny hage, hvor gresset var perfekt klippet, og designet i former. Det var et slags massivt brettspill som bredte seg minst femti fot i hver retning, med store trebrikker, høyere enn Thor, som var plassert rundt det hele området.
Gwen skrek ut av glede.
«Vil du spille?» spurte hun.
«Hva er det?» spurte han.
Hun snudde, og øynene ble store av forbløffelse.
«Har du aldri spilt Racks?» spurte hun.
Thor ristet på hodet flaut,og følte seg mer som en landsgutt en noensinne.
«Det er det beste spillet!» utbrøt hun.
Hun strakte ut med begge henner og tok hans, og dro han ut på feltet. Hun strålte av glede; han kunne ikke la være å smile selv. Mer enn noen annet, mer enn dette feltet,mer enn dette vakre stedet, var det følelse av hennes hender som gjorde han elektrisk. Følelsen av være ønsket. Hun ville at han skulle ble med henne. Hun ville tilbringe tid med ham. Hvorfor ville noen bry seg om ham? Spesielt en som henne? Han følte fremdeles som alt dette var en drøm.
«Stå over der», sa hun. «Bak den brikken. Du må flytte den, og du har bare ti sekunder å gjøre det på.»
«Hva mener du med å flytte den?» spurte Thor.
«Velg en retning, raskt!» ropte hun.
Thor plukket om den enorme treblokken, og ble overrasket over vekten. Han bar den flere steg, og la den ned på en annen rute.
Uten nøle dyttet Gwen hennes egen brikke over. Den landet på Thors brikke og slo den ut.
Hun skrek ut av glede.
«Det var et dårlig trekk!» sa hun. «Du gikk for på veien min! Du tapte!»
Thor så på brikkene på bakken og undret. Han forsto ikke dette spillet i det hele tatt.
Hun lo, tok hans arm og forsatte å lede han ned stiene.
«Ikke vær bekymret, jeg skal lære deg», sa hun.
Hjertet hans svevde at ordene hennes. Hun skulle lære ham. Hun ville se ham igjen. For å tilbringe tid med ham. Forestilte han alt dette?
«Så si meg, hva synes du om dette stedet?» spurte hun mens hun førte ham inn i en ny serie av labyrinter. Denne var dekorert med blomster som var åtte fot høy, og som strålte av farger med rare insekter som svevde over dem.
«Det er det mest vakreste stedet jeg noensinne har sett», svarte Thor uten å late som.
«Og hvorfor vil du bli et medlem av Legionen?»
«Det er alt jeg har drømt om», svarte han.
«Men hvorfor?» spurte hun. «Fordi du ønsker å tjene min far?»
Thor tenkte på det. Han hadde aldri lurt på hvorfor—det hadde alltid vært der.
«Ja», svarte han. «Det ønsker jeg. Og Ringen.»
«Men hva med livet?» spurte hun. «Vil du ha en familie? Gård? Ei kone?»
Hun stoppet og så på ham; han ble overrumplet. Han ble satt ut. Han hadde aldri tenkte på disse tingene før, og visste knapt hvordan han skulle reagere. Hennes øyne gnistret mens hun så på ham.
«Øhm...jeg...jeg vet ikke. Jeg har aldri tenkt på det.»
«Og ville din mor ha sagt om dette?» spurte hun lekent.
Thors smile ble mindre.
«Jeg har ikke ei mor», sa han.
Henne smil ble borte igjen.
«Hva hendte med henne?» spurte hun.
Thor var i ferd med å svare henne, med å fortelle henne alt. Det ville vært første gangen i hans liv at han snakket om henne med noen. Og det utrolige var at han ville gjøre det. Han hadde desperat lyst til å åpne seg opp for henne, en fremmed person, og la henne vite alt om hans dypeste følelser.
Men da han åpnet munnen for å snakke, kom plutselig en hard stemme fra ingen steder.
«Gwendolyn!» skrek stemmen.
De snudde rundt og så hennes mor, Dronningen som var kledd i hennes beste klær, var i følge med hennes tjenestepiker og marsjerte for hennes datter. Ansiktet hennes var rasende.
Dronningen gikk rett opp til Gwen, grep henne hardt på armen, og dro henne bort.
«Du kommer deg inn med gang. Hva sa jeg til deg? Jeg vil ikke at du skal snakke med ham igjen. Forstår du hva jeg sier?»
Gwens ansikt ble rødt og deretter forvandlet med sinne og stolthet.
«Kom deg bort fra meg!» skrek hun til moren sin. Men det var forgjeves; hennes mor forsatte å dra henne bort, og hennes tjenestepiker omringet henne også.
«Jeg sa kom deg vekk!» skrek Gwen. Hun så tilbake på Thor med et desperat, trist ansikt. Det var et ansikt som bønnfalte.
Thor forstod følelsen. Det var en følelse han følte selv. Han ville rope på henne og følte at hjertet knuste da han se henne bli dratt bort. Det var som å se et fremtidig liv bli tatt bort fra ham rett foran øynene.
Han stod der lenge etter at hun forsvant ut av synet, stirrende, fast på et sted, åndeløst. Han ville ikke gå bort, ville glemme alt dette.
Mest av alt så ville han ikke tenke på at han kanskje aldri ville treffe henne igjen.
*
Thor fant veien tilbake til slottet, fremdeles ekstatis av møtet med Gwen. Han var knapt klar over sine omgivelser. Hodet hans var fylt med tanker av henne, og han kunne ikke se stoppe å se for seg hennes ansikt. Hun var utrolig. Hun var den mest vakreste, snilleste, søteste, mykeste, kjærligste, og morsomme personen hun hadde noensinne møtt. Han trengte å se henne igjen. Han følte faktisk smerte av hennes fravær. Han forstod ikke følelsene for henne, og det skremte han. Han kjente henne så vidt, men han visste at han ikke klarte å være uten henne.
Men samtidig så tenkte han tilbake på Dronningen som dro henne unna, og magen hans sank da han tenkte på de mektige kreftene som stod mellom dem. Krefter som ville at de ikke skulle være sammen av en eller annen grunn.
Mens han prøvde å finne et svar på dette så følte han plutselig en stiv hånd på brystet, og stoppet han hardt der han gikk.
Han kikket opp og så en gutt, kanskje et par år eldre enn ham, høy og tynn, kledd i de mest dyreste klærne han noensinne hadde sett—i kongelig lilla, grønn og purpurødt silke, med en elaborert fjærhatt—og han skar en grimase ned mot ham. Gutten så jålete, bortskjemt, som om han hadde vokst opp i luksus, og hadde myke hender, høye, buet øyebryn som falt ned usmakelig.
«De kaller meg Alton», begynte gutten å si. «Jeg er sønnen til Lord Alton, første fetter til Kongen. Vi har vært lorder av riket for syv århundre. Og det gir meg tittelen hertug. Du, i motsetning, er en vanlig borger», sa han og spyttet nesten ordene. «Det kongelige hoff er for kongelige. Og menn av rang. Ikke for din type.»
Thor stod der og hadde ingen aning hvem denne gutten var eller han hadde gjort i mot ham.
«Hva vil du med meg?» spurte Thor.
Alton flirte.
«Selvfølgelig så vet du ikke det. Du vet sikkert ingenting, gjør du? Hvordan våger du å komme her og late som du er en av oss!?» spyttet han.
«Jeg later ikke som jeg er noen», sa Thor.
«Vel, jeg bryr meg ikke hva du har skylt inn med. Jeg vil bare advare deg før du får flere fantasier inn i hodet, om at Gwendolyn er min.»
Thor stirret tilbake i sjokk. Hans? Han visste knapt hva han skulle si.
«Vårt ekteskap har blitt arrangert siden fødselen», fortsatte Alton. «Vi er på samme alder, og av samme rang. Planene er allerede satt i gang. Ikke våg å tenk, selv for et sekund, at det kommer til å bli annerledes.»
Thor føltes som om pusten hadde blitt slått ut av ham; han hadde ikke engang styrken til å svare.
Alton tok et steg nærmere og stirret ned.
«Du forstår», sa han i en myk stemme, «Jeg lar Gwen flørte. Hun flørter med mange. En gang i blant så synes hun synd på en vanlig borger, eller kanskje en tjener. Hun lar dem være hennes underholding, hennes leketøy. Du har kanskje fått den konklusjonen at det er noe mer. Men det er hva det er for Gwen. Du er bare nok en bekjent, nok en underholdning. Hun samler på dem, lik dukker. De betyr ingenting for henne. Hun blir spent av en ny borger, og etter en dag eller to, så kjeder hun seg. Hun kommer til forlate deg raskt. Du er ingenting for henne, egentliog. Og ved årets slutt vil hun og jeg bli gift. For alltid.»
Altons øyne åpnet seg vidt opp, og viste sin iltre bestemhet.
Thor kjente at hjertet knuste av hans ord. Var det sant? Var han virkelig ingenting for Gwen? Nå var han forvirret; han visste knapt hva han skulle tro. Hun hadde virket så ekte. Men kanskje Thor hadde bare tatt feil konklusjon?
«Du lyver», sa Thor til slutt tilbake.
Alton hveste, og så hevet en enkelt, bortskjemt finger og stakk den inn i Thors bryst.
«Hvis jeg ser deg nær henne igjen, så bruker jeg min autoritet til å kalle på den kongelige garden. De kommer til å fengsle deg!»
«For hva da?!» spurte Thor.
«Jeg trenger ingen grunner. Jeg har en rang her. Jeg vil finne opp en grunn, og det er meg de vil tro. Før jeg er ferdig med å sverte deg, så vil halve kongeriket tro at du er en kriminell.»
Alton smilte og var tilfreds med seg selv; Thor følte seg syk.
«Du mangler ære», sa Thor og forstod ikke at noen kunne være så uanstendig.
Alton fikk en lys latter.
«Jeg har aldri trengt det til å begynne med», sa han. «Ære er for dårer. Jeg har det jeg vil ha. Du kan beholde din ære. Og jeg vil få Gwendolyn.»