KAPITTEL TJUEFEM
Gwendolyn gikk alene gjennom slottet, hun tok vindeltrappen, og vred og svingte seg opp mot toppen. Hodet virret med tanker av Thor. Av spaserturen deres. Av kysset deres. Og deretter av den slangen.
Hun var fylt med motstridende følelser. På den ene siden hadde hun vært overlykkelig over å være sammen med ham, men på den andre siden så ble hun fylt med angst på grunn av slangen og tegnet om død, som den brakte med seg. Men hun visste for hvem dette tegnet var for, og hun kunne ikke få dette ut av hodet heller. Hun fryktet at det for noen i hennes familie. Kunne det være en av hennes brødre? Godfrey? Kendrick? Kunne det være hennes mor? Eller, hun grøsset på tanken, hennes far?
Synet av slangen hadde kastet en dyster skygge på den glade dagen deres, og da stemningen hadde blitt ødelagt, så klarte de ikke å skape den påny. De hadde dratt tilbake sammen til hoffet, og skilt sine veier like før de kom ut av skogen, slik at de ikke skulle bli sett. Det siste hun ville var at morens hennes skulle se dem sammen. Men Gwen ville ikke gi opp Thor så enkelt, og hun ville finne måte bekjempe sin mor på; hun trengte tid for å tenke ut en strategi.
Det hadde vært smertefullt å forlate Thor; når hun tenkte på det, så følte hun seg dårlig. Hun hadde tenkt å spørre ham om han ville treffe henne igjen, hadde tenkte å legge planer til en annen dag. Men hun var lamslått, og så forskrekket av synet av den slangen at hun hadde glemt det. Nå var hun bekymret for at han trodde at hun ikke brydde seg om ham.
Da hun akkurat ankom Kongens hoff så spurte hennes far tjenere etter henne. Hun hadde straks begynte å gå opp trappene med hjertet bankene og undrende på hvorfor han ville treffe henne med en gang. Skulle han også forby henne å treffe ham? Hun knapt forestille seg det. Han hadde alltid vært på hennes side.
Gwen hadde nesten ikke pust igjen da hun nådde toppen. Hun skyndte seg ned korridoren, forbi tjeneren som raskt stod i giv akt og åpnet døren for henne til hennes fars kammer. To flere tjenere ventet på innsiden og bukket ved hennes nærvær.
«Forlat oss», sa hennes far til dem.
De bukket og skyndte seg ut av rommet, og lukket døren bak dem med høylydt ekko.
Henne far stopp opp fra skrivebordet sitt med et stort smil på ansiktet og gikk mot henne på tvers det store kammeret. Hun følte seg beroliget, som hun alltid gjorde, ved synet av ham og følte seg lettet over at det var ingen sinne i hans ansikt.
«Min Gwendolyn», sa han.
Han holdt ut armene sine og omfavnet henne med en stor klem. Hun omfavnet ham også og han førte henne bort til to store stoler som var plassert på siden ved en ildfull peise. Flere store hunder, ulvehunder, fleste av dem hadde hun kjent siden barndommen, gikk unna mens de gikk mot peisen. To av dem fulgte henne og hvilte hodene sine på fanget hennes. Hun var glad for peisen: det hadde blitt uvanlig kaldt denne sommerdagen.
Hennes far lente seg mot peisen og stirret på flammene som knitret foran dem.
«Vet du hvorfor jeg har bedt deg komme?» spurte han.
Hun gransket ansiktet hans, men var fremdeles ikke sikker.
«Jeg vet ikke, far.»
Han så på henne overrasket.
«Vår diskusjon her om dagen. Med dine søsken. Om tronen. Det er det jeg vil diskutere med deg om.»
Gwens hjerte svevet av lettelse. Dette var ikke om Thor. Det var om politikk. Teite politikk, som hun ikke kunne bry seg mindre om. Hun sukket av lettelse.
«Du ser lettet ut», sa han. «Hvor trodde du vi skulle diskutere?»
Hennes var også oppmerksom; han hadde alltid vært det. Han var en av de få menneskene som kunne lese henne som en åpen bok. Hun måtte være forsiktig rundt ham.
«Ingenting, far», sa hun raskt.
Han smilte igjen.
«Så, fortell meg da. Hva synes du om valget mitt?» spurte han.
«Valg?» spurte hun.
«Av min etterfølger! For kongeriket!
«Du mener meg?» spurte hun.
«Hvem ellers?» lo han.
Hun rødmet.
«Far, jeg ble mildt sagt overrasket. Jeg er ikke den førstefødte. Og jeg er ei kvinne. Jeg vet ingenting om politikk. Og bryr ikke særlig om det—eller om det å styre et kongerike. Jeg har ingen politiske ambisjoner. Jeg vet ikke hvorfor du valgte meg.»
«Det er akkurat derfor», sa han med et gravalvorlig ansiktsuttrykk. «Det er fordi du ikke ønsker tronen. Du vil ikke bære kongekronen. Og du vet ingenting om politikk.»
Han trakk et dypt pust.
«Men du kjenner menneskenaturen. Du er veldig oppmerksom. Du har det fra meg. Du har din mors kvikke kløkt, men min hånlag med folk. Du vet hvordan man skal vurdere dem; du klarer å se rett igjennom dem. Og det er en slik konge de trenger. Å vite naturen til de andre. Du trenger ikke noe mer. Alt annet er overfladisk. Vit hvem ditt folk er. Forstå dem. Stol på ditt instinkt. Vær god mot dem. Det er alt.
«Det må jo være mer enn det som skal til for å styre et kongerike», sa hun.
«Egentlig ikke», sa han. «Alt kommer fra det. Avgjørelser må komme fra det.»
«Men far, du glemmer at, for det første, så har jeg ingen begjær etter å herske, for det andre, du kommer ikke til å dø. Dette er bare en dum tradisjon som er knyttet til din eldste datters bryllupsdag. Hvorfor tenke på dette? Jeg vil heller ikke snakke om det, eller tenke på det. Jeg håper den dagen når du går bort aldri skal komme—så alt dette er irrelevant.»
Han kremtet og så alvorlig ut.
«Jeg har snakket med Argon, og han ser en mørk framtid for meg. Jeg har følt det selv. Jeg må forberede meg», sa han.
Gwen fikk en dårlig magefølelse.
«Argon er en dåre. En trollmann. Halvparten av det han sier vil ikke skje. Ignorer ham. Ikke tro på de teite varslene hans. Du har det bra. Du kommer til å leve for alltid.»
Men han ristet sakte på hodet, og hun kunne se tristheten i hans ansikt, og hun følte en enda dårligere magefølelse.
«Gwendolyn, min datter, jeg er glad i deg. Jeg vil at du er forberedt. Jeg vil at du skal være den neste herskeren av Ringen. Jeg mener alvor med det jeg sier. Det er ingen forespørsel. Det er en ordre.»
Han så på henne med en slik alvor at hans øyne mørkne og det skremte henne. Hun hadde aldri sett dette uttrykket i hennes fars ansikt før.
Hun følte øynene svulme og strakte up for å børste bort en tåre.
«Jeg er lei for at jeg har gjort deg opprørt», sa han.
«Så slutt å snakk om dette», sa hun og gråt. «Jeg vil ikke at du skal dø.»
«Jeg er lei for det, men jeg kan ikke. Jeg vil at du skal svare meg.»
«Far, jeg vil ikke fornærme deg.»
«Så si ja.»
«Men hvordan jeg i hele tatt herske?» ba hun.
«Det er ikke så vanskelig som du tror. Du kommer til å bli omringet av rådgivere. Første regel er å stole på ingen av dem. Stol på deg selv. Du klarer dette. Din mangel på kunnskap, din naivitet—det er det som vil gjøre deg stor. Du vil ta ekte avgjørelser. Lov meg», insisterte han.
Hun så i øynene hans, og så hvor mye dette betydde for ham. Hun ville bytte tema, om ikke annet for å blidgjøre ham og muntre ham opp.
«Ok, jeg lover deg», sa hun raskt. «Føler du deg bedre da?»
Han lente tilbake og hun kunne se at han var veldig lettet.
«Ja», sa han. «Takk.»
«Godt, kan vi nå snakke om andre ting? Ting som kan faktisk skje?» spurte hun.
Hennes far lente tilbake og brølte av latter; han virket en million ganger lettere.
«Det er derfor jeg er glad i deg», sa han. «Alltid så glad. Alltid i stand til få meg til å le.»
Han gransket henne og hun kunne merke at han søkte etter noe.
«Du virker usedvanlig glad selv», sa han. «Finnes det en gutt i bildet?»
Gwen rødmet. Hun stod opp, gikk til vinduet og snudde seg bort fra ham.
«Jeg er lei for det, far. Men det er privat.»
«Det er ikke privat hvis du kommer til å styre mitt kongerike», sa han. «Men jeg skal ikke snoke. Men din mor har forespurt en audiens med deg, og jeg antar hun ikke kommer til å være så ettergivende. Jeg skal ikke bry meg. Men forbered deg.»
Hun fikk en dårlig magefølelse, snudde bort og så ut av vinduet. Hun hatet dette stedet. Hun ønsket hun var alle andre steder enn her. I en liten landsby, på en liten gård, og levde et enkelt liv med Thor. Bort fra alt dette, fra alle disse kreftene som forsøkte å kontrollere henne.
Hun følte en varsom hånd på skulderen, og snudde for å se hennes far stå der smilende ned.
«Din mor kan være streng. Men hva enn hun bestemmer seg for, så vil jeg være på din side. Når det kommer til kjærlighet, så må man få lov til å velge selv.»
Gwen strakte opp og gav hennes far en klem. I det øyeblikket elsket hun ham mer enn noensinne. Hun prøvde å dytte tegnet fra den slangen bort fra tankene med alt hun kunne. Og ba om at tegnet ikke gjaldt hennes far.
*
Gwen snodde og svingte ned korridor etter korridor, forbi rader av farget glass, mot hennes mors kammer. Hun hadde å bli tilkalt av moren, hatet hennes kontrollerende måter. På mange måter så var det moren hennes som egentlig styrte kongeriket. Hun var sterkere enn hennes far på mange måter, holdt sin posisjon, og var mindre motvillig til å gi etter. Men selvfølgelig hadde kongeriket ingen anelse; han lå på et hardt ansikt og virket som den mest vise.
Men når han vendte tilbake til slottet, bak lukkede dører, var det hun han vendte seg til for råd. Hun var den som var mest vis. Den som var kald. Den som var mer kalkulerende. Den som var mer tøff. Hun var den fryktløse. Hun var klippen. Og hun styrte deres store familie med en jernhånd. Når hun ville ha noe, spesielt hvis hun fikk det i hodet at det var godt for familien, så sørget hun for at det skjedde.
Og nå var morens jernvilje i ferd med rette seg mot henne; hun hadde allerede forberedt seg selv til konfrontasjonen. Hun merket at det hadde noe med hennes kjærlighetsliv å gjøre, og var redd for at hun hadde blitt sett sammen med Thor. Men hun var fast bestemt på å ikke gi seg—uansett hvor mye det kostet. Hvis hun måtte forlate dette stedet, så ville hun. Om moren puttet henne i fangehullet, så ville hun heller ikke bry seg.
Da Gwen nærmet seg morens kammer, ble den store eikedøren åpnet av hennes tjenere, som gikk til siden da hun gikk inn, og så lukket den bak henne.
Hennes mors kammer var mye mindre enn hennes fars, mer intim, med store tepper, og et lite tesett og spillbrett som var satt opp like ved en brølende peis. Og bak dem stor flere delikate, gule, fløyelsstoler. Hennes mor satt i en av stolene, med rygge mot Gwen, selv om hun hadde forventet henne. Hun så mot ilden, ta en slurk av teen sin, og flyttet en av brikkene på spillbrettet. Bak henne sto to tjenestekvinner, den ene stelte håret hennes og den andre strammet trådene på baksiden av hennes kjole.
«Kom inn, barn», sa morens strenge stemme.
Gwen hatet når moren gjorde dette—å holde et møte med foran hennes tjenere. Hun ønsket at hun beordret dem bort, slik hennes far gjorde de snakket sammen. Det var det minste hun kunne gjøre for å være privat og anstendig. Men moren gjorde det aldri. Gwen konkluderte at det var et maktspill ved å ha hennes tjenere tilsteder, lyttende for å holde Gwen på vakt.
Gwen hadde ingen andre valg enn å krysse rommet og sette seg ned i en fløyelsestolene foran moren, nær peisen. Enda et av morens maktspill: det gjorde at hennes selskap ble for varm, og ble engstelig på grunn av flammene.
Dronningen så ikke opp; hun stirret heller ned på brettspillet, og dytte en av elfebensbrikkene i den komplekse labyrinten.
«Din tur», sa moren.
Gwen så ned på brettet; hun var overrasket at han hennes mor fremdeles spilte dette spillet. Hun husket de brune brikkene, men hun hadde aldri spilt dette spillet med hennes mor på flere uker. Hennes mor var ekspert på sjakk—men Gwen var enda bedre. Hennes mor hatet å tape, og hun hadde tydeligvis analysert spill i en lang tid, og håpet på å gjøre det perfekte trekket. Nå som Gwen var her, så tvang hun Gwen til å spille videre.
I motsetning til sin mor, så trengte ikke Gwen å studere posisjonene. Hun bare kikket så vidt på den og så det perfekte trekket i hodet. Hun strakte ut og flyttet en av de brune brikkene sideveis, helt på tvers av brettet. Det satte hennes mor et trekk fra å tape.
Hennes mor stirred ned, uten et uttrykk bortsett fra en kort bevegelse i øyebrynet, som Gwen visste var tegn på misnøye. Gwen var smartere, og hennes mor ville aldri akseptere det.
Moren hennes kremtet, studertet spillet, og så fremdeles ikke på henne.
«Jeg kjenner til alle dine eksapader med den borgergutten», sa hun hånende. «Du trosser meg.» Hennes mor så opp på henne. «Hvorfor?»
Gwen trakk et dypt pust, og fikk en dårlig magefølelse, og forsøkte lage det beste svaret. Hun ville ikke gi etter. Ikke denne gangen.
«Min private anliggenheter angår ikke det», svarte Gwen.
«Ikke det? De angår meg svært mye. Din private anliggenheter vil påvirke kongedømmet. Skjebnen til denne familien. Til Ringen. Dine private anliggenheter er politiske—like mye som du ønsker å glemme det. Du er ikke en vanlig borger. Ingenting er privat i din verden. Og ingenting er privat for meg.»
Hennes mor var stålaktig og kald, og Gwen hatet hvert øyeblikk av dette besøket. Det var ingenting Gwen kunne gjøre enn å sitte der og ventet på at hun var ferdig. Hun følte seg fanget.
Endelig så kremtet moren.
«Siden du nekter å adlyde meg, så må jeg ta avgjørelser for deg. Du skal aldri treffe den gutten igjen. Hvis du gjør det, så skal jeg overføre ham ut av Legionen, ut av Kongens hoff, og tilbake til hans landsby. Så skal jeg fengsle han—sammen med hele familien hans. Han kommer til bli utstøtt av skam. Og du vil aldri se ham igjen.»
Hennes mor så opp på henne, mens hennes underleppe ristet av raseri.
«Forstår du meg?»
Gwen pustet skarpt inn, og forstå for første gang ondskapen hennes mor var i stand til å lage. Hun hatet henne mer enn noen hun kunne uttrykke det. Gwen så også de nervøse blikkene til tjenerne. Det var ydmykende.
Før hun kunne svar, så fortsatte hennes mor.
«Dessuten, for å hindre mer av din hensynløse oppførsel så har jeg satt i gang en rasjonell forening for deg. Du skal gifte deg med Alton på den første dagen av neste måned. Du kan begynne dine bryllupsforberedelser nå. Forberede deg på livet som ei gift kvinne. Det var alt», sa moren avvisende, og snudde mot spillet igjen som hun hadde sagt noe allminnelig.
Gwen kokte over og brente på innsiden, og ville skrike.
«Hvordan våger du?» sa Gwen tilbake mens raseriet kokte. «Tror du jeg er ei hånddukke som du kan leke med? Tror du virkelig at jeg kommer til gifte meg med hvem som helst?»
«Jeg tror ikke», svarte moren. «Jeg vet. Du er min datter, og du svarer overfor meg. Og du skal gifte deg med akkurat den jeg sier at du skal.»
«Nei, det vil jeg ikke!» skrek Gwen tilbake. «Og du kan ikke tvinge meg! Faren sier at du ikke kan tvinge meg!»
«Arrangerte ekteskap er fremdeles retten til enhver foreldre i dette kongeriket—og de er ihvertfall retten til kongen og dronningen. Din far er motvillig, men du vet like godt som jeg at han ville alltid gi etter min vilje. Jeg får det jeg ønsker meg.»
Moren skulte olmt på henne.
«Som du ser, så skal du gjøre som jeg vil. Ditt bryllup skal skje. Ingenting kan stoppe det. Forbered deg selv.»
«Jeg kommer ikke til å gjøre det», svarte Gwen. «Aldri. Og hvis du snakker til meg om dette lengre, så vil jeg aldri snakke med deg igjen.»
Henne mor så opp og smilte med et kaldt, stygt smil.
«Jeg bryr meg ikke om du aldri snakker til meg. Jeg er din mor, ikke din venn. Og jeg er din Dronning. Og det kan like godt være vårt siste møte sammen. Det spiller ingen rolle. Til syvende siste, skal du gjøre som jeg sier. Og jeg kommer til passe på fra langt unna, mens du lever ut rollen som jeg har planlagt for deg.
Moren snudde seg mot spillet igjen.
«Du kan gå», sa hun med et vink med hånden som om Gwen var bare en annen tjener.
Gwen kokte over av raseri, og hun orket det ikke lengre. Hun tok tre skritt, marsjerte mot hennes mor brettspill, kastet den over med beggehender, og sendte elfenbensbrikkene og det store elfenbensbord krasjende ned så den knuste i flere biter.
Hennes mor hoppet bakover i sjokk.
«Jeg hater deg», hveste Gwen.
Med de ordene så snudde Gwen, rød i ansiktet, og stormet ut av rommet mens hun børste bort tjenerenes hender. Hun var bestemt på å gå ut av egen vilje—og så aldri hennes mors ansikt igjen.
KAPITTEL TJUESEKS
Thor gikk i flere timer på stiene som snodde seg i skogen, og tenkte på møtet med Gwen. Han kunne ikke la være å tenke på henne. Deres tid sammen hadde vært magisk, fullstendig over hans forvetninger, og han var ikke lengre bekymret om dybden av følelsene hennes for ham. Det var den perfekte dagen—unntatt, selvfølgelig, det som hendte i sluttet av deres møte.
Den hvite slangen, som var så sjelden, og et svært dårlig tegn. Det var flaks at de ikke hadde blitt bitt. Thor så ned på Krohn, som gikk lojalt ved siden av, og som var gladere enn noensinne. Han lurte på om hva som hadde hendt dersom Krohn ikke hadde vært der, ikke drepte slangen og reddet livene deres. Ville de være død nå? Han ville alltid være takknemlig for Krohn, og visste han hadde fått en livslang, pålitelig følgesvenn.
Men tegnet plagde ham fremdeles: slangen var veldig sjelden og levde ikke en gang i hans del av kongeriket. Den levde lengre sørover, i sumper og myrer. Hvordan kunne den ha reist så langt? Hvorfor dukket den opp akkurat da? Det var for mystisk og han følte at det var absolutt et tegn. Slik som Gwen, følte han at det var et dårlig tegn, et forvarsel om døden. Men for hvem?
Thor ville dytte bildet bort fra hodet, glemme om den, og tenkte på andre ting—men han kunne ikke. Det plaget han og gav ham ingen hvile. Han visste at han burde gå tilbake til brakkene, men han var ikke i stand til det. I dag var deres fridag, så han gikk i timevis istedenfor, og sirklet skogstiene mens han prøvde å rense tankene sine. Han følte seg sikker på at slangen hadde en skjult beskjed for ham, og han at ble varslet til å gjøre noe.
For å gjøre ting verre, så hadde avskjeden med Gwen hendt så raskt. Da de nådde skogskanten så hadde de dratt fra hverandre så raskt og knapt uten et ord. Hun virket opprørt. Han antok at det skyldes slangen, men han kunne ikke være sikker. Hun hadde sagt noe om å møtes igjen. Hadde hun forandret mening om ham? Hadde han gjort noe galt?
Tanken slet Thor i stykker. Han visste knapt hva han skulle gjøre selv, og vandret rundt i sirkler i timevis. Han trengte å snakke med noen som forstå disse tingene, noen som kunne fortolke tegn og varsler.
Thor stoppet rett opp. Selvfølgelig. Argon. Han ville være perfekt. Han kunne forklare alt til ham og lette tankene hans.
Thor kikket ut. Han stod ved den nordligste enden av åskammen så lå lengst bort og fra hadde han et utstrakt utsyn over den kongelige byen under ham. Han stå nær et kryssvei. Han visste at Argon bodde alene, i en stenhytte i den nordlige utkanten Kampstenslettene. Han visste at dersom han gikk til venstre, bort fra byen, så ville en av stiene føre ham ditt. Han begynte på sin reise.
Det ville være en lang reise, og det var en god sjanse for at Argon ikke en gang var der når Thor kom. Men han måtte prøve. Han kunne ikke hvile før han fikk svarene.
Thor gikk med en ny spenst i skrittene sine, og gikk dobbelt så fort mot slettene. Morgenen ble til ettermiddag mens han gikk og gikk. Det var en vakker sommerdag, og lyset skinte strålende på slettene rundt ham. Krohn hoppet etter ham, stoppet nå og da, og for å slå ned et ekorn, som han bar seirende i munnen.
Stien ble brattere, svingte mer, og engene gled bort til å bli et mer øde landskap med stener og kampstener. Snart ble stien også borte. Det ble mer kaldt og det var mer vind her opp, mens trærne og så ble borte, og landskapet ble stenete og hakkete. Det var uhyggelig her oppe, og det var små stener, jord, og kampstener så langt øyet kunne se; Thor følte som om han ferdet på et forlatt sted. Da stien ble fullstendig borte, så gikk Thor plutselig på grus og stener.
Ved siden ham begynte Krohn å klynke. Det var en uhyggelig stemmning i luften, og Thor følte det også. Det var ikke nødvendigvis ondt; bare annerledes. Som en tung spirituell tåke.
Da Thor begynte lure på om han gikk i riktig retning, så merket han på horisonte, høyt oppe på en fjell, en liten stenhytte. Den var helt rund, formet som en ring, bygget på svart, solid sten og lavt på bakken. Den hadde ingen vinduer, og bare en enkelt dør, formet i en bue—men med ingen banker eller håndtak. Kunne Argon virkelig bo der inn, i dette forlatte stedet? Ville han bli opprørt dersom Thor kom uinvitert?
Thor begynte å tvile, men tvang seg selv til å forsette. Mens han nærmet seg døren, følte han energien i luften, den var så tykk at han kunne knapt puste. Hjerte slo raskere av frykt mens han strakte ut og for å banke på med neven.
Men før han kunne røre den, så åpnet døren av seg selv på gløtt. Det så mørkt ut der inne, og Thor kunne ikke vite om det var vinden som hadde dyttet den opp. Det var så mørkt at han ikke kunne se om noen var der inne.
Thor strakte ut, dyttet varsomt døren opp, og stakk hodet inn.
«Hallo?» sa han.
Han dyttet den ytterligere opp. Det var fullstendig mørkt der inne, bortsett fra et svakt lysglød fra innsert inne i bygningen.
«Hallo?» sa han høyere. «Argon?»
Ved siden av ham klynket Krohn. Det var tydelig at dette var den dårlig ide, og at Argon ikke var hjemme. Men han tvang seg selv til å se etter. Han tok to skritt inn, og da han gjorde det så smalt døren igjen bak ham.
Thor snudde og der stående ved andre veggen, stod Argon.
«Jeg beklager at jeg forstyrret deg», sa Thor mens hjertet hamret.
«Du kom uten invitasjon», sa Argon.
«Tilgi meg», sa Thor. «Jeg mente ikke å trenge meg på.»
Thor så rundt mens øynene hans ble vant til mørket, og så flere lys som var plassert rundt i en sirkel rundt kanten av stenveggen. Rommet var opplyst av et enkelt lys som kom igjennom fra en liten, rund åpning i taket. Dette stedet var overvelmende, øde og surrealistisk.
«Få mennesker har vært her», sa Argon. «Men naturligvis ville ikke du ha vært her, med mindre jeg tillot deg. Den åpner seg bare for den den er ment for. For de som ikke er det, ville den aldri åpne seg—ikke med all verdens styrke.»
Thor følte seg bedre, men samtidig lurte på hvordan Argon visste at han skulle komme. Alt ved denne mannen virket mystisk.
«Jeg opplevde noe jeg ikke forstår», sa Thor med et ønske å fortelle alt og høre Argons mening. «Det var en slange. En Hvitsnok. Den angrep oss nesten. Vi ble reddet av leoparden min, Krohn.»
«Vi?» spurte Argon.
Thor rødmet, og innså at han hadde fortalte for mye. Han visste ikke hva han skulle si.
«Jeg var ikke alene», sa han.
«Og hvem var du med?»
Thor bet tungen sin, og visste ikke hvor mye han skulle fortelle. Tross alt så var denne mannen nær hennes far, Kongen, kanskje han ville fortelle det videre.
«Jeg forstår ikke hvordan dette er relevant for slangen.»
«Det er veldig relevant. Har du ikke lurt på om det er derfor slangen kom til å begynne med?»
Thor ble fullstendig overrumplet.
«Jeg forstår ikke», sa han.
«Ikke alle tegn er ment for deg. Noen er ment for andre.»
Thor gransket Argon i det svake lyset, og begynte å forstå. Ble Gwen forutbestemt for noe ondt? Og hvis så, kan han stoppe det?
«Kan man forandre det forutbestemte?» spurte Thor.
Argon snudde og krysset langsomt rommet.
«Selvfølgelig, det er spørsmålet vi har stilt oss å flere århundre», svarte Argon. «Kan skjebnen bli forandret? På den ene siden så er alt forutbestemt, og alt har blitt skrevet. På den andre siden så har vi fri vilje. Vår valg avgjør vår skjebne. Men det virker umulig for disse to—skjebne og fri vilje—å eksistere sammen, side ved side, men likevel så gjør de det. Det er der hor disse krysser—hvor skjebnen møter fri vilje—at menneskelig oppførsel påvirker ting. Skjebnen kan ikke alltid bli brutt, men noen ganger kan den bli bøyd, eller til og med forandret, av et stort offer og et stor kraft av fri vilje. Men mesteparten av tiden så er skjebnen uforanderlig. Mesteparten av tiden er vi bare tilskuere som har blitt plassert her for å vitne det hele. Vi tror vi spiller en rolle, men vanligvis gjør vi det ikke. Vi er for det meste tilskuere, ikke deltakere.
«Så hvorfor bryr universet med å gi oss tegn, hvis det ingenting vi kan gjøre for å endre ting?»
«Du er gløgg, gutt, det skal du ha. Mesteparten av tiden blir vi vist tegn for å forberede oss selv. Vi blir vist vår skjebne for å gi oss tid til å forberede. Noen ganger, sjeldent, blir vi gitt et tegn for at vi skal handle, for å endre det som venter oss. Men det er veldig sjeldent.»
«Er det sant at Hvitsnoken spår døden?»
Argon gransket ham.
«Det er sant», sa han til slutt. «Uten tvil.»
«Jeg møtte på en her om dagen», sa Thor, «men jeg visste ikke hvem som skal dø. Eller om det er noe jeg kan gjøre for å forhindre det. Jeg vil ikke tenke på det, men klarer ikke å la være. Bildet av slanget er alltid i hodet mitt. Hvorfor?»
Argon gransket ham veldig lenge og sukket.
«Fordi den hvem enn som skal dø, så vil det påvirke deg direkte. Det vil påvirke din skjebne.»
Thor ble stadig mer irritert; han følte at hver svar førte til flere spørsmål.
«Men det er ikke rettferdig», sa Thor. «Jeg må vite hvem som skal dø. Jeg må advare den personen!»
Sakte ristet Argon på hodet.
«Det kanskje slik at du ikke skal vite det», svarte han, «Og hvis du visste det, så kan det være at du ikke gjøre no for å forhindre det. Døden finner sitt mål—selv om noen har blitt advart.»
«Så hvorfor ble jeg vist dette tegnet?» spurte Thor sønderevet. «Og hvorfor kan jeg få det bort fra tankene mine?»
Argon gikk frem, så nær at han var tommer unna; intensiteten i øynene hans brente skarpt i dette mørke stedet, og det skremte Thor. Det var som å se på solen, og alt han klarte ikke å se bort. Argon hevet en hånd og la den på Thors skulder. Den var iskald og sendte en grøsning gjennom ham.
«Du er ung», sa Argon saktek. «Du lærer fremdeles. Du føler ting for dypt. Å se fremtiden er en stor belønning. Men det kan også være en stor forbannelse. De fleste mennesker som lever ut sine skjebner er ikke klar over det. Noen ganger er den mest smertefulle tingen å være klar oer din egen skjebne, om det som skal skje. Du har ikke en gang begynt å forstå dine evner. Men du vil. En dag når du forstår hvor du kommer fra.»
«Hvor jeg kommer fra?» spurte Thor forvirret.
«Ditt mors hjem. Langt her i fra. Forbi Kløften, og mot utkanten av Villområdene. Finnes det et slott, høyt oppe i skyene. Den sitter alene på en klippe, og for å nå den så må du ga langs stenvei som snur seg. Det er en magisk vei—som går til selveste himmelen. Det er et sted med uendelig krefter. Det er der du kommer fra. Inntil du kommer til dette stedet så vil du aldri helt forstå. Når du gjør det, så vil alle spørsmålene dine bli svart.»
Thor blunket, og da han åpnet øynene sine så fant han seg selv, til sin overraskesle, stående utenfor Argons hus, Han hadde ingen aning hvordan hadde kommet seg ditt.
Vinden pisket gjennom det stenete landskapet, og Thor myset mot det sterke sollyset. Ved siden av ham stod Krohn og klynket.
Thor gikk tilbake til Argons dør og dundret på den med alt han kunne. Det kom ingenting tilbake, bortsett fra stillhet.
«Argon!» skrek Thor.
Han ble bare svart av den hvislende vinden.
Han prøvde å åpne døren, og satte til og med skulderen mot den—men den ville ikke rikke seg.
Thor ventet en lang stund—han var ikke sikker på hvor lenge—til det ble sent på dagen. Til slutt innså han tiden her var omme.
Han snudde og begynte å ned den steinete bakken, og undret. Han følte seg mer forvirret enn noensinne, og var også mer sikker på at døden skulle komme—men enda mer hjelpeløs mot å stoppe den.
Mens han gikk i det forlatte stedet så følte han noe kalt på anklene, og så en tykk tåke komme. Den hevet seg og ble tykkere og tykkere for hvert øyeblikk. Thor forstod ikke hva som hendte, og Krohn klynket.
Thor prøvde å skynde seg for forsette veien ned fjellet, men i løpet av noen øyeblikk så ble tåken så tykk at han kunne knapt se noe foran seg. Samtidig så følte han at lemmene ble tunge, og, som om det ble forårsaket av magi, himmelen ble mørk. Han kjente at han begynte å bli utslitt. Han kunne ikke ta et skritt til. Han krøp sammen i en ball på bakken, akkurat der han stod og ble pakket inn i den tykke tåken. Han prøvde å åpne øynene, å bevege seg, men han kunne ikke. I løpet av noen få øyeblikk, hadde han sovnet.
*
Thor så seg stående på en fjelltopp, og se utoer hele kongeriket til Ringen. Fremfor han var Kongens hoff, slottet, brystvernet, hagene, trærne og undulerende fjell så langt øyet kunne se—alt utblomstret om sommeren. Sletten var fylt med frukter og farget blomster, og det var lyden av musikk og festiviteter.
Men da Thor snudde sakte og gransket alt, så begynte gresse å bli sort. Fruktene falt av trærne. Og så skrumpet trærne inn til ingenting. Alle blomstene tørket inn til de ble sprøe, og til hans forskrekkelse, så smuldret den ene bygningen etter den andre opp, til hele kongeriket var bare et øde sted med hauger av grus og sten.
Thor så ned og så plutselig en stor Hvitsnok åle seg mellom føttene hans. Han stod der, hjelpeløst, mens den snodde seg rundt benene hans, og så midjen, og armene hans. Han merket at han ble kvelt. Livet ble presset ut av ham, og slangen snodde seg hele veien opp og stirret ham i ansiktet, noen tommer unna, hverste, og tungen rørte nesten Thors kinn. Og så åpnet den munnen på vidt gap, avslørte store hoggtenner, lente forover og svelget Thors ansikt.
Thor skrek og så oppdaget at han sto alene inn i Kongens slott. Den var fullstendig tom. Det var ingen trone hvor det pleide være. Skjebnesverdet lå på bakken, urørt. Alle vinduene var knuste, og farget glass lå i hauger på stengulvet. Han hørte musikk fjernt bort, og snudde mot lyden, og gikk gjennom et tomt rom etter den andre. Til slutt nådde han en diger dobbel dør, som var hundre fot høy og åpnet den med alt han kunne.