KAPITTEL TJUEÅTTE
Thor red hardt inn i mørket, og stormet gjennom den siste porten til Kongens hoff. Han sakke så vidt ned da han hoppet av hesten mens han pustet hardt og så gav tøylene til en tjener. Han hadde ridd hele dagen, solen hadde falt for mange timer siden og han kunne se med en gang fra alle de opplyste faklene innenfor, fra all ståket bak portene at Kongens fest var i full gang. Han var irritert over seg selv for å vært så lenge borte, og bare ba om at det ikke var for sent.
Han løp til den nærmeste tjeneren.
«Er alt i orden der inne?» spurte han raskt. Han måtte finne ut om Kongen var i orden—og selvfølgelig kunne han ikke spørre direkte om han var blitt forgiftet.
Tjeneren så forbløffet på ham.
«Og hvorfor skulle det ikke være det? Alt er i orden, bortsett fra at du er sent ute. Medlemmer av Kongens Legion er alltid presise. Og din klær er skitne. Du tar deg ikke bra for dine tilhørere. Vask hendene din, og skynd deg inn.»
Thor skyndte seg gjennom porten, svettende, la hendene i en liten stenbalje fylt med vann, skvettet vann i ansiktet, og tok det gjennom hans lange hår. Han hadde vært i full bevegelse helst siden tidlig morgen, han var dekket i støv fra veien, og det føltes som det hadde vært ti dager i en. Han trakk et dypt pust, prøvde å roe seg ned og virke velordet, og gikk raskt ned den ene korridoren etter den andre, mot de store dørene til festhallen.
Da han gikk inn, gjennom de store buede dørene, var det akkurat som drømmen hans: foran han lå matbordene, minst hundre fot lang, og i enden lengst borte satt Kongen i enden av sitt eget bord, omringet av menn. Bråket slo Thor som en levende ting, hallen var fullstendig fylt med folk. Det var ikke bare Kongens menn, medlemmer av Sølvene og av Legionen som satt ved matbordene, men også hundrevis av andre, grupper av reisende musikere, dansegrupper, narrer, dusinvis av kvinner fra bordellene.... Det var også alle slags tjenere, vakter, og hunder som løp rundt. Det var et galehus.
Men drakk fra store begere med vin og øl, og mange av stod, sang drikkesanger, armer om hverandre, og skålte. Det var haugevis med mat på bordene, med villsvin, hjort, og alle andre typer av kjøtt som grillet på spidd foran peisen. Halvparten av rommet fråtset, mens den andre halvparten minglet rundt i rommet. Da han så kaoset i rommet og hvor fulle mennene var, innså Thor at dersom han hadde kommet tidligere, da det begynte, hadde ting vært velordnet. Nå, i denne sene timen, virket det som ting hadde utviklet til en fyllefest.
Thors første reaksjon, bortsett fra å bli overvelmet, var en stor lettelse over å se at Kongen var i live. Han gav fra seg et lettet sukk. Han var ok. Han lurte på igjen om det tegnet betydde ingenting, om drømme hans betydde ingenting, om han bare overreagerte på ting, og gjorde ting til noe de ikke var i hodet sitt. Men likevel, så kunne han ikke dytte bort følelsen. Han følte fremdeles et behov for å nå Kongen, for å advare ham.
Beskytt vår Konge.
Thor dyttet seg frem gjennom den tykke folkemengden, og forsøkte å gå gjennom den lange veien mot Kongen. Det gikk sakte. Mennene var fulle og bråkete, stod skulder til skulder og MacGil satt hundre fot unna.
Thor klarte å komme halveis gjennom folkemengden da han stoppet og plutselig så Gwendolyn. Hun satt ved en av de mindre ordene, bort i siden av hallen, omringet av hennes tjenestepiker. Hun så furten ut, noe som virket ikke lik henne. Maten og drikken hennes var uberør og hun satt til siden, adskilt fra andre medlemmer av kongefamilien. Thor lurte på hva som kunne være galt.
Thor brøt ut fra folkemengden og skyndte seg over til henne.
Hun så opp og så han komme, men istedenfor å smile, slik hun alltid gjorde, så mørknet ansiktet hennes. For første gang, så Thor sinne i hennes øyne.
Gwen tok stolen sin ut, stod opp, snudde ryggen og begynte å marsjere unna.
Thor følte som en kniv hadde blitt skjøvet inn i hjertet hans. Han kunne ikke forstå reaksjonen hennes. Hadde han gjort noe galt?
Han sprang rundt bordet, og skyndte seg over til henne, og grep varmsomt håndleddet hennes.
Hun overrasket ham ved å kaste hardt bort grepet hans, snudde og skulte mot ham.
«Du rører ikke meg!» skrek hun.
Thor tok et skritt tilbake, sjokkert over hennes reakson. Var dette den samme Gwendolyn han kjente?
«Jeg er lei for det», sa han. «Jeg mente ikke å gjøre det deg noe. Det var ikke meningen. Jeg ville bare snakke med deg.»
«Jeg har ingenting å si deg», raste hun med øyner som glødde av raseri.
Thor kunne knapt puste; han hadde ingen aning om hva han hadde gjort galt.
«Vær så snill å fortell meg hva jeg gjort for å ha fornærmet deg? Hva enn det er, så ber jeg om unnskyld.»
«Hva du har gjort er hinsides tilgivelse. Ingen unnskyldning er tilstrekkelig. Det skyldes deg.»
Hun begynte å gå igjen, og en del av Thor tenkte han burde la henne være; men en annen del av ham klarte ikke bare å gå bort, ikke etter det de hadde gjort. Han måtte vite det—han måtte vite grunnen til at hun hatet ham så mye.
Thor løp foran henne og blokkerte veien hennes. Han kunne ikke la henne gå. Ikke på denne måten.
«Gwendolyn, vær så snill. Bare gi meg i det minste en sjanse til å vite hva jeg har gjort. Vær så snill, la meg få vite.»
Hun stirret tilbake, rasende, med hendene på hoften.
«Jeg tror du vet. Jeg tror du vet det veldig godt.»
«Det gjør jeg ikke», sa Thor ærlig.
Hun stirret, som om hun vurderte ham, og til slutt virket det som hun trodde ham.
«Natten før du traff meg, ble jeg fortalt at du besøkte bordell. At du var med mange kvinner. Og at du nøt dem hele natten. Og så da solen brøt frem komdu til meg. Husker du nå? Jeg synes din oppførsel er avskyelig. Jeg synes det er avskyelig at jeg i det hele tatt traff deg, at du i det hele tatt rørte meg. Jeg håper jeg aldri ser ditt ansikt igjen. Du har gjort narr av meg—og ingen gjør narr av meg!»
«Min frue!» skrek Thor i et forsøk på å stoppe henne og ville forklare seg. «Det er ikke sant!»
Men en gruppe musikere kom i mellom dem, og hun gikk av sted. Hun snek seg gjennom folkemengden så raskt at han ikke finne henne. I løpet av noen øyeblikk, så hadde han fullstendig mistet synet av henne.
Thor brente inni seg. Han kunne ikke tro at noen hadde gått til henne og fortalt disse løgnene om ham. Og fått henne i mot ham. Han lurte på hvem som stod bak dette. Det spilte ingen rolle; sjansene med henne hadde blitt ruinert nå. Han døde innvendig.
Thor snudde og begynte å vakle gjennom rommet, husket Kongen, og følte seg uthult som om han hadde ingenting å leve for.
Før han hadde gått et par fot, så dukket plutselig Altonopp og blokkert veien mens han snerret med et tilfreds smil. Han hadde på silke strømper, en fløyelsblazer og en fjærhatt. Han så ned på Thor med hans lange nese og hake, og med den største arrogansen og selvstolthet.
«Vel, vel», sa han. «Er det ikke den vanlige borger. Har du funnet din neste brud her ennå? Selvfølgelig har du ikke. Jeg tror ryktene om ditt eventyr i bordellet har allerede spredd seg langt og mye.» Han smilte og lente nært inn og avsløre små, gule tenner. «Faktisk, er jeg sikker på at de har.»
«Du vet hva de sier: hvis det er et snev sannhet så setter det i gang et rykte. Jeg har funnet et snev av sannhet. Og nå er rykte ditt ødelagt, gutt.»
Thor kokte over med raseri og kunne ikke takle det lengre. Han angrep og slo Alton i magen, slik at han falt overende.
Et øyeblikk senere var kropper over. Legionmedlemmer og soldater kom seg i mellom dem og dro dem fra hverandre.
«Du har tråkket over grensen, gutt!» skrek Alton ut og pekte på ham over kroppene. «Ingen rører en kongelig! Du kommer til å henge i fengsel i resten av livet ditt! Jeg skal få deg arrestert! Det skal du være sikker på! Så fort dagen gryr skal de komme etter deg!» skrek Alton så snudde han og stormet av gårde.
Thor kunne ikke bry seg mindre om Alton eller hans vakter. Han tenkte bare på Kongen. Han børstet bort Legionmedlemmene og snudde seg mot MacGil. Han dyttet folk unna mens han skyndte seg mot Kongens bord. Hodet svømte i følelser, og han kunne knapt tro hva som hadde hendt. Her var han, akkurat da han hadde fått et godt omdømme, men for å bare bli ødelagt av en ondsinnet slange slik at hans kjærlighet ble tatt fra ham. Og nå, i morgen, så ble han truet med å bli fengslet. Og med Dronningen stilt opp mot ham, så fryktet han at ville nettopp bli det.
Men Thor brydde seg ikke om det nå. Alt han brydde seg om var å beskytte Kongen.
Han dytter hardere mens han vred seg gjennom folkemengden, kom bort til en narr, gikk rett gjennom fremførelsens hans, og til slutt dyttet seg gjennom tre tjenere til han kom seg til Kongens bord.
MacGil satt midt i bordet med et stort skinnflaske med vin i en hånd, kinnene var røde, og han lo av underholdningen. Han var omringet av alle hans beste generaler, og Thor sto foran dem, og dyttet seg frem til benken. Og endelig merket Kongen ham.
«Min herre!» skrek Thor ut, og hørte sin egen desperasjon. «jeg må snakke med deg! Vær så snill!»
En vakt kom for å dra Thor bort, men Kongen hevet en hånd.
«Thorgrin!» tordnet MacGil i sin dype, kongelige stemme som fylt med vin. «Min gutt. Hvorfor har du kommet til vårt bord? Legionens bord er over der.»
Thor bukket lavt.
«Min Konge, jeg er lei for det. Men jeg må snakke med deg.»
En musiker slo en cymbal i Thors øre og til slutt vinket MacGil til ham for få han til å stoppe.
Musikken stilnet, og alle generalene snudde og så på Thor. Thor kunne føle at all oppmerksomhet var på ham.
«Vel, unge Thorgrin, du har vår oppmerksomhet. Snakk. Hva er det som ikke kan vente til i morgen?» sa MacGil.
«Min herre», begynte Thor, men så stoppet. Hva skulle han si egentlig? At han hadde en drøm? At han så et tegn? At han trodde at Kongen kom til å bli forgiftet? Ville det høres absurd?
Men han hadde ingen valg. Han mått fortsette.
«Min herre, jeg hadde den drøm», begynte han. «Det var om deg. I denne festhallen, på dette stedet. Drømmen sa at...du ikke bør drikke.»
Kongen lente forover med øyne vid åpne.
«At jeg ikke skal drikke?» gjentok han sakte og høyt.
Så etter et øyeblikk av lamslått stillhet, så lente MacGil tilbake og brølte av latter, så hele bordet ristet.
«At jeg ikke skal drikke?» gjentok MacGil. «For en drøm det var! Jeg ville ha kalt den et mareritt!»
Kongen lente bakover og gaplo, og alle hans menn lo med. Thor ble rød, men han kunne ikke gi seg.
MacGil vinket, og en vakt kom frem og grep Thor og begynte å ta ham bort—men Thor dro vakten hardt bort fra han. Han var fast bestemt. Han måtte gi Kongen denne beskjeden.
Beskytt vår Konge.
«Min Konge, jeg krever at du lytter!» skrek Thor, rød i ansiktet og presset seg frem og slo bordet med neven.
Det ristet bordet og alle mennene snudde og stirret på Thor.
Det var en lamslått stillhet, mens Kongens ansikt endret seg til et skulende blikk.
«DU krever?» skrek MacGil. «Du kan ikke kreve noe av meg, gutt!» skrek han mens han ble sint.
Bordet ble stille igjen, og Thor følte at kinnene ble røde av ydmykelse.
«Min Konge, tilgi meg. Mente ikke noe vondt. Men jeg er bekymret for din sikkerhet. Vær så snill. Ikke drikk. Jeg drømte at du ble forgiftet! Vær så snill. Jeg bryr meg veldig mye om deg. Det er den eneste grunnen til at jeg sier dette.»
Sakte så løftet MacGil sitt skulende blik seg. Han stirret dypt inni Thors øyne, og tok et dypt pust.
«Ja, jeg kan se at du bryr deg. Selv om du en dum gutt. Jeg tilgir deg for din mangel på respekt. Gå nå. Og ikke la meg se ansiktet ditt før om morgen.»
Han vinket til vaktene sine, og de dro Thor bort, hardt denne gangen. Bordet gikk sakte tilbake til sitt livlig seg da alle begynte å drikke å igjen.
Thor ble dratt bort flere fot unna, og erget seg veldig. Han var bekymret for det han hadde gjort her i kveld, og hadde synkende følelse om at i morgen så ville han måtte betalen prisen for det. Kanskje han til og med ville bli bedt å forlate dette stedet. For alltid.
Mens vaktene gav han et siste dytt, fant Thor seg selv ved Legionens bord, kanskje tyve fot unna Kongen. Han følte en hånd på skulderen og snudde for å se Reece stå der.
«Jeg har lett etter deg i hele dag. Hva skjedde med deg?» spurte Reece. «Du ser ut som du har sett et spøkelse!»
Thor var for overvelmet til å svare.
«Kom og sitt med meg—jeg har satt av et sete for deg», sa Reece.
Reece dro Thor ned ved siden av ham, ved et bord som ble satt av for Kongens familie. Godfrey hadde drikke i hver hånd, og ved siden av ham satt Gareth som kikket med pilende øyne. Thor håpet alt han kunne at Gwendolyn og kanskje var der, men det var hun ikke.
«Hva er det Thor?» ville Reece vite mens han satt seg ned ved siden av ham. «Du stirrer på dette bordet som det vil bite deg.»
Thor ristet på hodet.
«Hvis jeg fortalte deg, så ville du ikke tro meg. Så det er best at jeg ikke sier noe.»
«Fortell meg. Du kan fortelle meg alt», presset Reece intenst.
Thor så øynene hans, og innså at, endelig, så var det noen som tok ham på alvor. Han trakk et dypt pust og begynte. Han hadde ingenting å tape.
«Forleden dag, i skogen, med din søster, så vi en Hvitsnok. Hun sa at det var et tegn på døden, og jeg tror på det. Jeg gikk til Argon og han bekreftet at døden kommer. Kort etter hadde jeg en drøm der din far ble forgiftet. Her. I kveld. I denne hallen. Jeg kjenner det på kroppen. Han kommer til bli forgiftet. Noen prøver å myrde ham»;, sa Thor.
Han sa alt i en fart, og det føltes godt å få det ut. Det føltes godt å ha noen som faktisk lyttet.
Reece var stille mens han stirret inn i hans for en lang stund. Til slutt snakket han.
«Du sier sannheten. Jeg har ingen tvil om det. Jeg setter pris at du bryr deg om min far. Jeg tror på deg. Det gjør jeg. Men drømmer er vanskelige. Vi tolker dem ikke alltid rett.»
«Jeg fortalte Kongen», sa Thor. «Og de lo av meg. Og selvfølgelig, kommer han til å drikke i kveld.»
«Thor jeg tror på at du drømte dette. Og jeg tror på at du føler dette. Men jeg har hatt fryktelige drømme også, hele mitt liv. Forleden natt så drømte jeg at ble dyttet ut av slottet, og da jeg våknet så trodde jeg at det var slik. Men det var ikke tilfellet. Forstår du? Drømmer er rare ting? Og Argon snakker i gåter. Du må ikke ta det så alvorlig. Min far har det bra. Jeg har det bra. Vi har alle det bra. Prøv å sett deg ned, drikk, og slapp av. Og nyt deg selv.»
Med det sagt så lente Reece seg bakover i stolen sin, som var dekket i pels, og drakk. Han vinket bort til en tjener, som la en stor porsjon rådyrkjøtt foran Thor, sammen med et drikkebeger.
Men Thor bare satt der og stirret på maten sin. Det følte som hele hans liv oppløste seg rundt ham. Han visste ikke hva han skulle gjøre.
Han kunne fremdeles ikke tenke på noe annet enn hans drøm. Det var som å være i et våkent mareritt å sitte der, se alle drikke og feste rundt ham. Alt han kunne gjøre var å se på alle drikkene, alle begrene som kom til Kongen. Han så nøye på hva eneste servitør og hver eneste beger. Hver gang Kongen drakk, så bevegde Thor brått på seg.
Thor var besatt. Han kunne ikke se bort. Han så og så i det som virket som flere timer.
Til slutt merket Thor seg spesielt en tjener som nærmet seg Kongen med et beger som var ulikt de andre. Den var stor, laget av spesiell gull, og dekket med rader rubiner og safirer.
Det var akkurat det samme begeret fra Thors drøm.
Thor med et hamrende hjerte i brystet, så med forskrekkelse da tjeneren kom nærmere mot Kongen. Da han var bare noen fot unna, så kunne ikke Thor holde ut lengre. Hver eneste del av kroppen hans skrek at dette var begeret med gift i.
Thor bykset fra bordet, dyttet seg frem gjennom den tykke folkemengden, og knuffet albuen hardt bort folk som stod i veien.
Akkurat da Kongen skulle ta begeret i hånden så bykset Thor opp på bordet hans, strakte ut og slo begeret bort fra Kongens hånd.
Et forskrekket gisp fylte helle hallen mens begeret fløy i luften og landet på stengulvet med en har klink.
Hele hallen ble helt dødstille. Hver musiker, hver gjøgler stoppet. Hundrevis av menn og kvinner snudde og stirret.
Kongen sto sakte opp og skulte ned mot Thor.
«Hvordan våger du?» skrek Kongen. «Din respektløse lille gutt! Jeg vil putte deg i fengsel for dette!»
Thor stod der forskrekket. Han følte hele verden kollapsere ned på ham. Han ville bare forsvinne.
Plutselig kom en hund over til en lille dammen av vin som hadde formet seg på gulvet, og slikket det opp. Og før Thor kunne svare, før rommet kunne bevege seg igjen, så var alle øyne på hunden, som startet å lage fryktelig, ille lyder.
Et øyeblikk senere så frøs hunden stille og falt på siden, død. Hele rommet så på hunden med et forskrekket gisp.
«Du visste at drinken var forgiftet!» skrek en stemme.
Thor snudde og så Prins Garteh sto der, og komme nær opp mot Kongen, og pekte anklagende på Thor. Thor prøvde å forgifte Kongen!» skrek Gareth ut.
Hele folkemengden ropte i forskrekkelse.
«Ta ham til fangehullet», kommanderte Kongen.
Et øyeblikk senere kjente Thor at vakter grep ham hardt bakfra, og dro han gjennom hallen. Han vred seg og prøvde protestere.
«Nei!» skrek han. «Dere forstå ikke!»
Men ingen lyttet. Han ble dratt gjennom folkemengden, raskt og hurtig. Og mens han ble dratt så han alle forsvinne foran seg. Han så hele livet sitt forsvinne fra ham. De krysset hallen og ut en sidedør, og så ble døren lukket med et smell bak dem.
Det var stille her. Et øyeblikk senere, så følte Thor at han gikk nedover. Han ble dratt av flere hender ned en vindeltrapp. Det ble mørkere og mørkere, og snart kunne han høre ropene til fanger.
En jerndør ble åpnet, og han innså hvor han ble ført. Fangehullet. Han vred seg, forsøkte å protestere og komme seg løs.
«Dere forstår ikke!» skrek han.
Thor så opp og så en vakt gå frem, en diger, grov mann med et ubarbert ansikt og gule tenner. Han skulte ned mot Thor.
«Å, jeg forstår svært godt», sa hans raspete stemme.
Han trakk armen bakover og det siste Thor så var hans neve, som kom ned rett mot ansiktet hans.
Så ble verden hans sort.
TILGJENGELIG NÅ!
KONGENES MARSJ
(Bok #2 i Magikerens Ring)
"MAGIKERENS RING inneholder alle ingrediensene til en braksuksess; sammensvergelser, motsammensvergelser, mystikk, heroiske riddere, og blomstrende forhold som er fylt med knuste hjerter, bedrag og svik. Boka vil fengsle deg i timesvis og falle i smak blant alle aldre. Anbefalt for det faste biblioteket for fanatasylesere.
-- Books and Movie Reviews, Roberto Mattos
KONGENES MARSJ tar oss et skritt videre i Thors episke reise mot manndommen. Han begynner å vite mer om hvem han er, hvilke krefter han har, mens han reiser av sted for å bli en kriger.
Etter at han rømmer fra fangehullet, så blir Thor forskrekket over at det har skjedd enda et mordforsøk på Kong MacGil. Når MacGil dør så bryter kongeriket inn i kaos. Alle forsøker å ta tronen, og Kongens hoff florerer mer enn noensinne med familiedrama, maktkamper, ambisjoner, sjalusi, vold, og svik. Og en tronarving må velges blant barna, og det eldgamle Skjebnesverdet, som er kilden til all makt, vil nå få sjansen til bli brukt av en ny person. Men alt dette kan bli forhindret: mordvåpenet blir funnet, og man begynner å nærme seg sporet av morderen. Samtidig så møter MacGilene en ny trussel fra McCloudene, som er klar for å angripe nok en gang fra innad Ringen.
Thor kjemper for å vinne tilbake Gwendolyns kjærlighet, men er det kanskje ikke nok tid: Han blir fortalt å pakke sammen, for forberede med hans medbrødre til Hundredagene, et hundre krevende dager med helvete som alle medlemmer av Legionen må overleve. Legionen må krysse Kløften, forbi beskyttelsen til Ringen, inn til Villområdene, og seile over Tartuviansjøen til Tåkeøya, som sies å bli voktet av en drage, for deres initering til manndommen.
Kommer de til å klare seg? Vil Ringen overleve i deres fravær? Og vil Thor til slutt få vite hemmeligheten om sin skjebne?
KONGENES MARSJ ER MED SIN SOFISTIKERTE VERDENSOPPBYGNING OG KARAKTERISERING en episk fortelling om venner og elskere, rivaler og friere, riddere og draker, intriger og politiske renkespill, det å bli voksen, knuste hjerter, bedrageri, ambisjoner og svik. Det er en beretning om ære og mot, det forutbestemte og uforanderlige, og magi. Dette er en fantasy-fortelling som tar oss med til en uforglemmelig verden, og som vil appellere til alle aldre og begge kjønn.
Bok #2--#16 i serien er også nå tilgjengelig!