KAPITTEL TI
MacGil satt i banketthallen og så utover sine undersåtter. Han satt på enden av bordet og Kong McCloud på den andre enden, mens hundrevis av menn fra begge klaner satt mellom dem. Bryllupsrivalitetene hadde pågått i flere timer til spenningen mellom klanene ble avgjort på dagens dysting. Som MacGil mistenkte så trengte mennene bare vin og kjøtt—og kvinner—for at de skulle glemme sine uenigheter. Nå blandet alle med hverandre på samme bord, lik brødre i krig. Faktisk når MacGil så ut over dem så kunne han ikke lengre si hvem som tilhørte hvilke klaner.
MacGil følte seg suksessfull; hans mesterplan hadde fungert tross alt. Allerede nå virket klanene nærmere hverandre. Han klarte det en lang linje med MacGil konger før han ikke hadde klart: å forene begge sider av Ringen, å gjøre dem, om ikke til venner, men i det minste til fredelig naboer. Hans datter Luanda var arm i arm med hennes nye ektemann, McCloud prinsen, og hun virket tilfreds. Hans skyldfølelse minket. Han hadde kanskje gitt henne bort—men han gav henne i det minste en dronningsposisjon.
MacGil tenkte tilbake på all planlegging for denne begivenheten, og husket de lange dagene da han diskuterte med sine rådgivere. Han hadde gått i mot rådene til alle sine rådgivere da han arrangerte denne foreningen. Det var ingen enkel fred, og med timen ville McCloudene komme seg i ro på deres side i Høylandene, og bryllupet ville for lengst bli glemt, og en dag ville de begynne skape uro. Han var ikke naiv. Men nå, i det minste, var det et blodsbånd mellom klanene—og spesielt når et barn ville bli født vil det bli vanskelig å ignorere det. Hvis barnet vokste, og til og med hersket. Et barn av to sider av Ringen ville kanskje føre til at hele Ringen ble forent. Høylandene ville ikke lengre være stedet for konflikt, og landet kunne blomstre under et styre. Det var drømmen hans. Ikke for ham selv, men for hans etterfølgere. Ringen måtte tross alt holdes sterk, og forent slik at den kunne vernes mot Kløften. Da kunne den kjempe mot verden utenfor. Så lenge de to klanene forble adskilt så ville de ha en svak front mot resten av verden.
«En skål», ropte MacGil og sto opp.
Bordet ble stille mens hundrevis av menn sto opp og hevet drikkebergerne.
«For brylluppet til mitt eldste barn! For foreningen av MacGilene og McCloudene! For fred i hele Ringen!»
«HØR HØR!» ropte alle sammen. Alle drakk og rommet ble fylt igjen av bråket av latter og spising.
MacGil satt ned igjen og undersøkte rommet og så etter sine andre barn. Godfrey var der selvfølgelig, og drank med to never, ei jente på hver skulder og omkringet av sine kriminelle venner. Dette var sannsynligvis den eneste kongelig begivenheten han hadde lyst til å delta i. Så var det Gareth som satt for nær sin elsker Firth, som hvisket i øret hans; MacGil kunne se det fra hans vandrendre, rastløse øyner at han planlagte noe. Tanken på det gjorde at han ble kvalm og han så bort. Der, på helt den andre siden av rommet var hans yngste sønn, Reece som spiste ved væreiernes bord med den nye gutten Thor. Thor føltes allerede som en sønn for ham, og han var glad at hans yngste hadde raskt blitt hans venn.
Han skannet ansiktene etter hans yngste datter, Gwendolyn, og fant henne til slutt sittende på siden, omringet av hennes tjenestepiker og fniste sammen med dem. Han fulgte blikket hennes, og merket at hun så på Thor. Hun gransket henne en lang stund, og innså at hun var forelsket. Han hadde ikke forutsett dette, og var ikke sikker på hva han skulle gjøre med det. Han ante trøbbel her. Spesielt fra hans kone.
«Alt er ikke som det ser ut til», sa en stemme.
MacGil snudde for å se Argon sitte ved siden av ham, og så de klanene spise sammen.
«Hva synes du om alt dette?» spurte MacGil. «Kommer det til å bli fred i kongerikene?»
«Fred er aldri statisk», sa Argon. «Den stiger og synker lik tidevannet. Hva du ser foran deg er overflaten av fred. Du ser bare den ene siden av ansiktet. Du prøver å fremtvinge fred på en eldgammel rival. Men det har vært hundrevis av år med blodutgytelser. Sjelene roper etter hevn. Og dette kan ikke bli tilfredstilt med et eneste ekteskap.»
«Hva sier du?» spurte MacGil og tok en slurk av vinen. Han følte seg nervøs, slik han ofte følte seg i Argons nærvær.
Argon snudde og stirret på ham med en intensitiet så sterk at MacGils hjerte fikk panikk.
«Det kommer til å bli krig. McCloudene vil angripe. Vær forberedt. Alle husgjestene du ser foran deg kommer til å gjøre sitt beste for å drepe din familie.»
MacGil svelget.
«Gjorde jeg en feiltakelse i å gifte henne bort til dem?»
Argon var stille en stund til han endelig sa: «Ikke nødvendigvis.»
Argon så bort, og MacGil kunne se at han var ferdig med emnet. Det var en million spørsmål han hadde lyst til å vite svarene på, men han visste at denne druiden ville ikke svare dem før han var klar. Så istedenfor så han på Argons øyne og følte blikket hans mot Gwendolyn og deretter til Thor.
«Ser du dem sammen?» spurte MacGil som ble plutselig nysgjerrig.
«Kanskje», svarte Argon. «Det er fremdeles mye som er ubestemt.»
«Du snakker i gåter.»
Argon trakk på skuldrene og så bort, og MacGil innså at han ikke kunne få mer ut av ham.
«Du så hva som hendte på arenaen i dag?» spurte MacGil. «Med gutten?»
«Jeg så det før det hendte», svarte Argon.
«Og hva tenker du om det? Hva er kilden til denne guttens krefter? Er han som deg?»
Argon snudde og stirret inn i MacGil sine øyne, denne gangen også med en slik intensitet at det nesten fikk han til å snu bort.
«Han er mye mektigere enn meg.»
MacGil stirret tilbake i sjokk. Han hadde aldri hørt Argon snakke slik.
«Mer mektigere?Enn deg? Hvordan er det mulig? Du er kongens druide—det finnes ingen mer mektigere enn deg i hele landet.»
Argon trakk på skuldrene.
«Makt kommer ikke i bare en form», sa han. «Gutten har krefter som går forut det du kan forestille deg. Krefter som er går forut hva han vet om. Han har ingen anelse om hvem han er. Eller hvor han kommer fra.»
Argon snudde og stirret på MacGil.
«Men det gjør du», la han til.
MacGil stirret tilbake og undret.
«Gjør jeg?» spurte MacGil. «Fortell meg. Jeg må vite det.»
Argon ristet på hodet.
«Ransak din følelser. De er sanne.»
«Hva vil skje med ham?» spurte MacGil.
«Han kommer til å bli en stor leder. Og en stor kriger. Han vil styrke kongerikene på hans egen måte. Mye større kongeriker enn din. Og han vil bli en mye større konge enn deg. Det er hans skjebne.
I et kort øyeblikk så brente MacGil med misunnelse. Han snudde og gransket gutten som lå harmløst med Reece, ved bordene for væreierne, den vanlige borgeren, den svake utenforståenden, den yngste av gruppen. Han kunne ikke forestille seg hvordan det var mulig. Se på ham nå, han virket knapt klar for å bli med i Legionen. Han lurte et øyeblikk på om Argon tok feil.
Men Argon hadde aldri tatt feil og gjorde aldri uttalelser uten en grunn.
«Hvorfor forteller du meg dette?» spurte MacGil.
Argon snudde og stirret på ham.
«Fordi det er din tid å forberede deg. Gutten trenger å bli trent. Han trenger å få det beste av alt. Det er ditt ansvar.»
«Min? Hva med hans far?»
«Hva med ham?» spurte Argon.
KAPITTEL ELLEVE
Thor skrellet opp øynene. Han var desorientert og lurte på hvor han var. Han lå på gulvet på en stråhaug, ansiktet lå sideveis og armene dinglet over hodet. Han løftet ansiktet, tørket siklet fra munnen og følte øyeblikkelig en dolkende smerte i hodet rett bak øynene. Det var den verste hodepinen i hans liv. Han husket natten før, Konges gilde, drikkingen og hans første smak på øl. Rommet spant. Halsen var tørr, og akkurat da lovet han seg selv å aldri drikke igjen.
Thor så rundt mens han prøvde å komme til hektene i denne hule brakken. Overalt lå kropper, liggende på stråhauger, og rommet var fylt med snorking: han snudde den andre vei og så Reece, et par fot unna, som også hadde sloknet. Det var da han innså: at han var i brakkene. Hærens brakk. Alle rundt ham var på hans alder, omtrent femti av dem.
Thor husket vagt at Reece viste ham veien i de tidlige morgentimene, og krasjet på en haug av strå. Tidlig morgenlys strømmet inne gjennom åpne vinduer og Thor innså snart at han var den eneste som var våken. Han så ned og så at han hadde sovnet i klærne, og rakte opp og tok en hånd gjennom håret hans som var fett. Alt han ønsket nå en mulighet til å bade—selv om han ikke viste hvor han kunne gjøre det. Og hva hadde han ikke gitt for slurk med vann. Magen hans romlet—han trengte også mat.
Alt var nytt for ham. Han visste knapt hvor han var, hvor livet ville føre ham, hva rutinene til Kongens legion var. Men han var glad. Det hadde vært en fortryllende natt, en av de beste i hans liv. Han hadde blitt nære venner med Reece, og oppdaget at Gwendolyn så på ham en eller to ganger. Han prøvde å snakke med henne, men hver gang han tilnærmet seg så hadde motet sviktet ham. Han følte et stikk av anger da han tenkte på det. Det hadde vært for mange mennesker rundt i nærheten. Hvis det var bare de to alene, da hadde han hatt motet til å gjøre det. Men ville det bli en neste gang?
Før Thor kunne fullføre tanken så lød det plutselig et smell på tredørene i brakkene. Og et øyeblikk senere smalt de opp og lys strømmet nn.
«Opp på føttene, væreiere!» ropte noen.
Inn marsjerte et dusin medlemmer av Sølvene med ringbrynjer som klirret, og banket på treveggene med metallstaver. Bråket var øredøvende, og rundt hele Thor hoppet guttene opp på beina.
Han som ledet gruppen var en fryktinngytende soldate som Thor kjente igjen fra arenaen dagen før, det var han som var kraftig, skallet med arr på nesen sin, som Reece fortalte ham het Kolk.
Det virket som han stirret olmt direkte på Thor mens han hevet en finger og pekte på ham.
«Du der gutt!» skrek han. «Jeg sa på føttene!»
Thor var forvirret. Han stod allerede.
«Men jeg er allerede på føttene mine, min herre», svar Thor.
Kolk kom frem og slå med bakhånden Thor på tvers av ansiktet. Thor følte slagets sinne mens alles øyne var på ham.
«Du våger ikke å snakke imot din overordnede igjen!» irettesatte Kolk.
Før Thor kunne svare får beveget mennene seg innover, romstrerte gjennom rommet, dro en gutt etter den andre på føttene, og sparket noen i ribbeinet når de var for trege til å komme seg opp.
«Ikke vær bekymret», sa en beroligende stemme.
Han snudde og så at Reece stod der.
«Det er ikke personlig. Det er bare måten deres. Deres måte å bryte oss ned.»
Men de gjorde det ikke mot deg», sa Thor.
«Selvfølgelig ikke, de vil ikke røre meg på grunn av min far. Men de vil ikke være akkurat høflig heller. De vil ha oss i form, det er alt. De tror dette vil gjøre oss tøffe. Ikke bry deg særlig om dem.»
Alle guttene ble marsjerte ut av brakkene og Thor og Reece fulgte med. Da de kom ut slo det sterke sollyset Thor og fikk han til myse, og holde opp hendene. Plutselig ble han overvelmet at en bølge av kvalme, og han snudde, bøyde over, og kastet opp.
Han kunne høre de andre guttene flire rundt ham. En vakt dyttet ham og Thor snublet forover, tilbake til linjen med de andre, og tørket munnen sin. Thor hadde aldri følt seg så dårlig før.
Ved siden av ham, smilte Reece.
«Tøff natt, eller hva?» spurte han Thor, og gliste bredt og slå albue i siden på ham. «Jeg fortalte deg at du skulle stoppe etter det andre begeret.»
Thor følte seg kvalm mens lyset stakk ham i øynene; lyset hadde aldri følt så sterkt som i dag. Det var en varm dag allerede, og han kunne føle dråper av svette forme bak hans lærbrynje.
Thor prøvde å husket hva Reece advarte om natten før—men han kunne ikke huske i det hele tatt.
«Jeg husker ikke det rådet», sa Thor tilbake.
Reece gliste enda bredere. «Der ser du. Det er fordi du ikke hørte etter», klukklo Reece. «Og disse tåpelig forsøkene på å snakke til min søster», la han til. «Det var utrolig patetisk. Jeg tror jeg aldri har sett en gutt så redd ei jente i mitt hele liv før.»
Thor ble rød da han prøvde å huske. Men han klarte ikke. Alt var tåkete for ham.
«Jeg mente ikke noe vondt», sa Thor. «Med din søster.»
«Du kan ikke fornærme meg. Hvis hun valgte deg, så hadde jeg blitt overlykkelig.»
Begge to marsjerte raskere mens gruppen svingte opp et fjell. Solen begynte å bli sterkere med hvert steg.
«Men jeg må advare deg: enhver hånd i kongeriket er ute etter henne. Sjansene for at hun vleger deg... Vel, la oss bare si at de er små.»
Mens de marsjerte raskere oer de grønne undulerende fjellene til Kongens hoff så følte Thor seg beroliget. Han følte seg akseptert av Reece. Det var utrolig, men han forsatte å føle at Reece var mer som en bror for ham enn noensinne. Mens de gikk merket Thor at hans ekte brødre marsjerte i nærheten. En av dem snudde og stirret olmt på ham, og så dyttet til hans andre bror som så tilbake med et hånende ansikt. De ristet på hodet og snudde bort. De sa ikke et eneste ord til Thor. Men han forventet ikke noe annet.
Thor så opp og så flere av Sølvene samle seg rundt dem og dyttet femti av dem inn en tett linje med dobbel rekke. En mann kom bak og slå gutten foran Thor med en stor bambusstav hardt på ryggen; gutten skrek, og fulgte linjen tettere. Snart var de i to fine rekker og marsjerte stødig gjennom Kongens område.
«Når du marsjerer i kamp så marsjerer du som en!» ropte Kolk og gikk ned og opp sidene. «Dette er ikke gårdsplassen til mor! Dere marsjerer til krig!»
Thor marsjerte og marsjerte ved siden av Reece. Han svette under solen og lurte på hvor de ble ført. Magen hans rørte fremdeles på seg på grunn av ølet, og han lurte på når han skulle få frokost, og når han skulle få noe å drikke. Nok en gang forbannet han seg selv over å ha drukket i gårsdagens kveld.
Mens de gikk opp og ned fjellene, gjennom en buet stenport kom de endelig til de omringende slettene. De passerte gjennom nok en buet stenport og gikk inn et slags kolosseum. Treningsområdet for Legionen.
Foran dem lå alle ulike mål for spydkast, pilskyting, og stenkasting så vel som hauger med strå for å kutte med svord. Thors hjertet banket raskere ved synet av det. Han ville komme seg inn ditt, for bruke våpene og for å trene.
Mens da Thor skulle gå mot treningsområdet så fikk han plutselig en albue i siden fra bak, og en liten gruppe på seks gutter, de fleste av dem var unge slik som Thor, ble ledet bort av hovedlinjen. Han fant seg selv bli adskilt fra Reece og ledet inn til den andre siden av området.
«Tror du, du kommer til å trene?» spurte Kolk hånende mens de ble delt fra de andre og ført bort fra målene. «Det er hestene for deg i dag.»
Thor så opp og så hvor de skulle: helt på andre siden av området danset flere hester rundt. Kolk så ned på han med et ondt smil.
«Mens de andre kaster spyd og tok frem sverd, så skal dere i dag stelle hestene og rengjøre skitten deres. Vi må starte et sted alle sammen. Velkommen til Legionen.»
Thors hjerte falt. Dette var ikke det han hadde forestilt seg.
«Tror du at du er spesiell gutt?» spurte Kolk gående ved siden av ham og kom nær ansiktet hans. Thor merket at han prøvde å bryte ham ned. «Selv om Kongen og hans sønn liker deg, så betyr ikke det en dritt for meg. Du er i min min kommando nå. Forstår du meg? Jeg bryr meg ikke om hva slags stilige triks gjorde på dystingarenaen. Du er bare nok en liten gutt. Forstår du?»
Thor svelget. Han hadde en lang, hard trening foran seg.
Ting ble dessuten verre, for da Kolk vandret bort for å torturere noen andre, så snudde gutten foran Thor som var en kort, kraftig unge med en flat nese, og snerret mot ham.
«Du hører ikke til her», sa han. «Du jukset for å komme inn. Du ble ikke valgt. Du er ikke en av oss. Ikke egentlig. Ingen av oss liker deg.»
Gutten ved siden av ham snudd og snerret også mot Thor.
«Vi kommer til å gjøre alt vi kan slik at du blir kastet ut», sa han. «Å komme seg inn er enkelt i forhold til å bli her inne.»
Thor vek tilbake fra deres hat. Han kunne ikke tro at han fikk allerede fiender, og forsto ikke hva han hadde gjort for å fortjene det. Alt han ønsket var å være med i Legionen.
«Pass dere selv», sa en stemme.
Thor så over og så en høy, tynn rødhåret gutt med fregner på ansiktet og små grønne øyner, som forsvarte ham. «Dere to må også spade sammen med resten av oss», la han til. «Dere er ikke så spesielle heller. Gå å plag noen andre.»
«Pass dine egne saker tjenestegutt», skjøt en av de andre guttene tilbake. «ellers kommer vi etter deg også.»
«Bare prøv», glefset den rødhårede gutten tilbake.
«Du snakker når jeg sier at du skal snakke», skrek Kolk til en av gutten og slo han hardt rett på hodet. De to guttene foran Thor snudde rundt.
Thor visste knapt hva han skulle si; han gikk ved siden av ham og var takknemlig.
«Takk», sa Thor.
Den rødhårede gutten snudde og smilte til ham.
«Navnet er O’Connor. Jeg hadde håndhilst, men de ville ha slått hvis jeg gjorde det. Så ta dette som en usynlig håndhilsen.»
Han smilte bredere, og Thor likte ham øyeblikkelig.
«Ikke bry deg om dem», la han til. «De er bare redde. Som resten av oss. Ingen av oss vet helt hva vi har meldt oss på.»
Snart nådde gruppen deres slutten av området, og Thor telte seks hester som danset rundt.
«Ta tøylene!» kommanderte Kolk. «Hold dem rolige, og gå med dem rundt arenaen til de slutter. Gjør det nå!»
Thor steg frem og tok tøylene til en av hestene, og da han gjorde det så gikk hesten bakover, danset, og sparket nesten ham. Thor ble overrasket og snublet bakover, mens de andre lo av ham. Kolk slo ham hardt bak på hodet, og han hadde lyst til å snu rundt og slå tilbake.
«Du er medlem av Legionen nå. Du skal aldri gi deg. For noen som helst. Ingen mann, ingen dyr. Nå ta de tøylene!»
Thor stålsatte seg, steg frem og grep tøylene fra den dansende hesten. Han klarte å henge seg på mens hesten rykket og dro, og begynte å lede hesten rundt det store jordområdet og få den i linje med de andre hestene. Hesten dro i ham motvilling, men Thor dro tilbake og gav ikke opp så lett.
«Det blir bedre, har jeg hørt.»
Thor snudde seg for å se O’Connor komme opp ved siden av ham. «De vil bryte oss ned, du vet?»
Plutselig stoppet hesten til Thor. Uansett hvor mye han dro i tøylene så rikket den ikke på seg. Så lukte Thor noe illeluktende; det kom mer skitt fra hesten enn han hadde trodd var mulig. Det virket ikke som det aldri skulle slutte.
Thor kjente en liten spade bli presset inn i håndflaten, og så over og så Kolk stå ved siden av ham, og smilte ned mot ham.
«Rydd det opp!» glefset han.
KAPITTEL TOLV
Gareth stod i den overfylte markedsplassen. Han hadde på seg en frakk selv om det var middagssol, svettet under den og prøvde å forbli anonym. Han prøvde alltid å unngå denne delen Kongens hoff. Disse folksomme bakgatene som stinket av menneskehet og vanlige borgere. Overalt prutet folk, handlet, og prøvde å få overtaket på hverandre. Gareth stod et hjørnestall, lot som han var interessert i en frukt i en salgsbod, og hold hodet lavt. Bare et par fot unna stod Firth, i enden av en mørk bakgate, og skulle gjøre det han hadde kommet hit for.
Gareth stod innenfor lytteavstand fra samtalen, med ryggen til slik at han ikke skulle bli sett. Firth hadde blitt fortalt om en menn, en leiesoldatet som kunne selge han en giftampulle. Gareth ønsket noe sterkt, noe som kunne gjøre susen. Han kunne ta ingen sjanser. Det var hans liv som stod på spill tross alt.
Det var ikke akkurat en ting han kunne spørre om i det lokale apoteket. Han hadde satte Firth på oppgaven som hadde rapportert tilbake til ham etter å ha lett i svartemarkedet. Etter at Firth hadde vist veien frem, så hadde de kommet til en sjuskete person. Som han nå snakket lavmælt i enden bakgateveien. Gareth hadde insistert å bli med for å overvære den siste transaksjonen. Slik at alt gikk glatt, så han kunne forsikre seg at han ikke ble svindlet eller fikk en falsk giftampulle. Pluss, han var ikke helt fortrolig med Firth kompetanse. I noen saker så måtte han ordne ting selv.
De hadde ventet på denne mannen i en halv time, og Garth ble dultet bort i i det travle markedet. Han ba at han ikke ble kjent igjen. Selv om han ble det, tenkte han at så lenge han holdt ryggen mot bakgaten så kunne bare gå unna, dersom noen visste hvem han var. Og ingen ville skjønne situasjonen.
«Hvor er ampullen?» spurte Firth misfosteret, og stod et par fot unna.
Gareth snudde seg litt, holdt ansiktet forsiktig skjult, og kikke gjennom hjørnet av hans kutte. Stående på motsatt side av Firth var en mann som så ond ut, sjuskete, for tynn, med innsunkne kinn, og stor sorte eyer. Han ut som en rotte. Han stirret ned på Firth uten å blunke.
«Hvor er pengene?» svarte han.
Gareth håpet Firth ville håndtere dette bra; han klarte vanligvis på et vis å rote til ting.
«Jeg skal gi deg pengene når du gir meg ampullen.» Firth holdt på sitt.
Bra, tenkte Gareth imponert.
Det oppstod en tykk stillhet, og så:
«Gi meg halvparten av pengene nå, og så forteller jeg deg hvor ampullen er.»
«Hvor er den?» gjentok Firth med en stemmet hevet i overraskelse. «Du sa at jeg skulle få den.»
«Jeg sa at du skulle få den, ja. Jeg sa ikke at jeg skulle ta med den. Tror du jeg er en idiot? Spioner er overalt. Jeg vet ikke hva du planlegger—men jeg antar at det er ikke trivielt. Tross alt, hvorfor skulle noen kjøpe en giftampulle?»
Firth pauset, og Gareth visste han hadde blitt overrumplet.
Til slutt hørte Gareth den umiskjennelig lyden av mynter, og tittet for å se kongelig gull helle ut fra Firths pengepung til mannens håndflate.
Gareth ventet, sekundene straktet seg i en evighet, og ble mer bekymret over at de hadde blitt lurt.
«Du må reise til Mørkskog», svarte mannen endelig. «Etter en halv mil så ta den stien som går opp mot fjellet. På toppen, sving igjen, denne gangen til venstre. Du kommer til å igjennom den mørkeste skogen du noensinne har sett, og så kommer du en liten lysning. Der ligger hytten til heksa. Hun kommer til å vente på deg—med ampullen som du vil ha.»
Gareth tittet gjennom hetten, og så at Firth var i ferd med å gå. Da han gjorde det så strakte mannen ut og plutselig grep ham hardt i skjorten.
«Pengene», knurret mannen. «Det er ikke nok.»
Gareth kunne se frykt spre seg i Firths ansikt, og angrett at han sendte Firth for å gjøre denne oppgaven. Denne sjuskete fyren må hadde oppdaget frykten hans—og utnyttet den. Firth var bare ikke den rette typen for dette.
«Men jeg har gitt deg nøyaktig hva du spurte etter», protesterte Firth med en stemme som ble for høy. Han hørtes feminin ut. Og det så ut til å motivere mannen.
Mannen gliste ondt.
«Men nå spør jeg etter mer.»
Firths øyner åpnet seg vidt i frykt, og usikkerhet. Så, plutselig, snudde Firth og så rett på ham.
Gareth snudde bort, og håpet at det var for sent. Han håpet at han ikke ble lagt merke til. Hvordan kunne Firth være så dum? Han ba om at han ikke ble oppdaget.
Gareths hjerte hamret mens han ventet. Han fingret nervøst frukten, og lot som han var interessert i den. Det var en udefinerbar stillhet bak ham, og Gareth forestilte seg alt som kunne gå galt.
Vær så snill, ikke la han komme hit, ba Gareth for seg selv. Vær så snill. Jeg skal gjøre hva som helst. Jeg skal kaste bort hele planen.
Han følte en hard håndflate slå ham på ryggen. Han snudde og så.
Misfosterets store sorte, sjelløse øyne stirret inn i hans øyne.
«Du fortalte meg ikke at du hadde en partner», knurret mannen. «Er du en spion?»
Mannen rakte ut før Gareth kunne reagere, og dro hardt ned Gareths hette. Han kikket godt på Gareths ansikt og hans øyne åpnet seg i sjokk.
«Den kongelige prinsen» mannen snublet. «Hva gjør du her?»
Et sekund senere så smalnet mannens øyne av gjenkjennelse. Han hadde besvart seg selv og med et lite tilfreds smil så satte han sammen hele planen øyeblikkelig. Han var mye smartere enn Gareth hadde håpet på.
«Jeg skjønner», sa mannen. «Denne ampullen—den er til deg, er den ikke? Du skal forgifte noen, skal du ikke? Men hvem? Ja, det er spørsmålet...»
Gareths ansikt rødmet med angst. Denne mannen—han var for rask. Det var for sent. Hele verden gikk i oppløsning rundt ham. Firth hadde rotet det til. Hvis denne mannen avslørte Garteh så ville han bli dømt til døden.
«Din far kanskje?» spurte mannen med øyne bekreftet svaret. «Ja, slik er det, er det ikke? Du ble ikke valgt. Din far. Du skal drepe din far.»
Gareth hadde fått nok. Uten å nøle gikk han frem, tok opp en liten dolk fra innsiden av kutten, og stakk den inn i mannens bryst. Mannen gispet.
Gareth ville ikke la noen forbigående se dette, så han grep mannen på kjortelen og dro han nærme til seg, så nært at ansiktene deres nesten kom i kontakt, til han kunne lukte hans råtne ånde. Men den ledige hånden så rakte han opp og lukket munnen hans før han kunne skrike. Gareth følte mannens varme blod renne ned på håndflaten hans, og gjennom fingrene.
Firth kom opp ved ham og slapp ut et forskrekket skrik.
Gareth holdt ham slik i en god seksti sekunders stund, til han til slutt følte at mannen ble slapp i armene hans. Han lot ham kollapsere, som en haug på bakken.
Gareth snudde helt rundt og lurte på om han hadde blitt sett; heldigvis så snudde ingen hoder fra den travle markedsplassen mot denne mørke bakgaten. han fjerne kutten og kastet den over den livløse haugen.
«Jeg er så lei for det, så veldig lei for det», fortsatte Firth å si som ei liten jente og skrek hystierisk og skalv mens han tilnærmet seg Gareth. «Går det bra? Går det bra?»
Gareth langet ut og slå slo ham med håndflaten.
«Hold munn og kom deg bort», hveste han.
Firtn snudde og skyndte seg av sted.
Gareth var i ferd med å gå, men stoppet og snudde. Han hadde en ting å gjøre: han strakte ned, tok pungen med mynter fra den døde mannens hånd, og dyttet den ned i hans midjelomme.
Mannen kommer ikke til trenge dette.