KAPITTEL TRETTEN
Gareth gikk raskt gjennom skogsstien med Firth og med hetten trukket over hodet til tross for varmen. Han kunne knapt tro at han befant seg nøyaktig i en den situasjonen som han ville unngå. Nå var fantes det et dødt lik, et spor. Hvem kunne vite hvem den mannen hadde snakket med. Firth skulle ha vært mer forsiktig i forhandlingene med denne mannen. Nå kunne ledetrådene lede rett frem til Gareth.
«Jeg er lei for det», sa Firth og skyndte seg for å ta ham igjen.
Gareth ignorerte ham, gikk dobbelt så raskt mens han raste.
«Det du gjorde var idiotisk og svakt», sa Gareth. «Du skulle aldri ha sett mot meg.»
«Jeg mente ikke å gjøre det. Jeg visste ikke hva jeg skulle når han krevde mer penger.»
Firth hadde rett; det var en vanskelig situasjon. Mannen var egoistisk, en grådig gris som forandret spillets regler og fortjente å dø. Gareth felte ingen tårer for ham. Han bare ba om at ingen hadde sett mordet. Det siste tingen han trengte var en ledetråd mot ham. Det ville oppstå en massiv etterforskning som resultat av mordet på hans far, og han kunne ikke risikere en gang selv den minste ledetråd som kunne følges.
I det minste var de nå i Mørkskog. Til tross for sommersolen så var det nesten mørkt her inne. Og de tårnende eukalyptustrærne blokkerte enhver lyssøyle. Det passet humøret hans. Gareth hatet dette stedet. Han forsatte å gå videre ned den krokete stien, og fulgte den døde mannens veibeskrivelse. Han håpet at mannen hadde fortalt sannheten og ikke ledet dem på villspor. Hele tingen kunne være en løgn. Eller det kunne være en felle, som ledet dem til en venn av ham som ventet på rane mer penger av dem.
Gareth forbannet seg selv. Han hadde stolt for mye på Firth. Han burde ha håndtert dette selv. Som han alltid gjorde.
«Du bør håpe at dette fører oss til heksa», sa Garet hånende, «Og at hun har giften.»
De fortsatte ned stien til den delte seg slik mannen hadde fortalt dem. Det var et godt tegn, og Gareth var litt lettet. De følgte stien mot høyre, gikk opp et fjell, og snart delte stien seg igjen. Veibeskrivelsen var riktig, og foran dem lå faktisk den mørkeste skogen Gareth noensinne hadde sett. Trærne var umulig tykke og gikk i hverandre.
Gareth gikk inn i skogen og følte øyeblikkelig en grøsning opp ryggen, og kunne føle ondskapen som hang i luften. Han kunne knapt tro at det fremdeles dagslys.
Akkurat da han begynte å bli skremt og tenkte på det å snu tilbake, så sluttet stien i en liten lysning. Den var opplyst en enkel solsøyle som brøt igjennom trærne. I midten lå det en liten stenhytte. Hytten til heksa.
Gareths hjerte slo raskere. Han gikk inn i lysningen og så rundt for å sørge for at ingen så ham, og for å forsikre seg at dette var ingen felle.
«Ser du, han fortalte sannheten», sa Firth med en spent stemme.
«Det betyr ingenting», sa Gareth hånende. «Bli utenfor og stå vakt. Bank på hvis noen kommer. Og hold munn.»
Gareth brydde seg ikke med å banke på tredøren som var buet foran ham. Istedenfor så grep han jernhåndtaket, dyttet åpent den to tommers tjukke døren, og dukket hodet da han gikk inn, og lukket døren bak ham.
Det var mørkt på innsiden og bare opplyst av spredte stearinlys rundt i rommet. Det var en hytte med et enkelt rom, uten vinduer, og omhyllet av en tung energi. Han stod der, kvalt av stillheten, og forberede seg selv på hva som helst. Han kunne føle ondskapen her inne. Det gav ham gåsehud.
Fra skyggene oppdaget han en bevegelse og så en lyd.
Vaklende mot ham var ei gammel kvinne, skrumpet opp med en pukkelrygg. hun hevet et lys som lyste opp et fjes dekket med vorter og linjer. Hun så eldgammel ut, eldre enn de knudrete trærne som dekket hytten hennes.
«Du har på deg en hette selv i mørke», sa hun med et skummel smil. Stemmen hennes lød som knirkende tre. «Ditt oppdrag er ikke uskyldig.»
«Jeg har kommet for ampullen», sa Gareth raskt og prøvde å høres modig og selvsikker, men hørte selv at stemmen skalv. «Sheldrake rot. Jeg har blitt fortalt at du har det.»
Det oppstod en lang stillhet, etterfulgt av et fryktelig knitring. Det gav et ekko i det lille rommet.
«Om jeg har den eller ikke, er ikke det riktige spørsmålet. Spørsmålet er: hvorfor vil du ha den?»
Gareths hjerte hamret mens han prøvde å formulere et svar.
«Hvorfor vil du vite?» spurte han til slutt.
«Det morer meg å vite hvem du skal drepe», sa hun.
«Det har ikke noe med deg å gjøre. Jeg har tatt med penger til deg.»
Gareth tok hånden i midjevesken og tok frem en pung med gull, i tillegg til den pungen med gull som ble gitt til den døde mannen, og klasket dem begge ned på hennes lille trebord. Lyden av mynter klirret i rommet.
Han ba om at dette ville stilne henne og at hun gav ham det han ville ha slik at han kunne forlate dette stedet.
Heksa rakte ut med en enkelt finger med en lang, kurvet negle, og plukket opp en av pungene og undersøkte den. Gareth holdt pusten og håpet at hun ikke stille flere spørsmål.
«Dette er kanskje nok til å kjøpe min stillhet», sa hun.
Hun snudde og hinket inn i mørket. Det lød et vislende lyd, og ved siden av lyset så kunne Gareth se henne blande væske i en liten glassampulle. Det boblet over og hun puttet en kork på den. Det føltes som tiden sakket mens Gareth ventet og ble økende utålmodig. En million bekymringer fór gjennom hodet: hva om han ble oppdaget? Akkurat her og nå? Hva om hun gav ham gal ampulle? Hva om hun fortalte noen om ham? Hadde hun gjenkjent ham? Han kunne ikke vite det.
Gareth ble stadig motvillig for det hele. Han hadde ikke visst hvor vanskelig det var å myrde noen.
Etter som føltes som evig stillheten kom heksa tilbake. Hun gav ham ampullen. Den var så liten at den neste forsvant i hånden. Så gikk hun bort fra ham.
«Det er en veldig liten ampulle?» sa han spørrende. «Vil den virke?»
Hun smilte.
«Du kommer til å bli overrasket hvor lite det må til for å drepe en mann.»
Gareth snudde og gikk mot døren, da han plutselig merket en kald finger på skulderen. Han visste ikke hvordan hun hadde klarte å bevege seg så fort over rommet, og det gjorde han forskrekket. Han stod der, fastfrosset for redd for å snu og se på henne.
Han snudde ham rundt, og lente nærmere mot ham—en fryktelig lukt kom fra henne—så plutselig tok hun begge hendene ut, grep kinnene hans og kysset ham. Hun presset hennes innskrumpete lepper hardt mot hans.
Gareth ble frastøtt. Det var det mest motbydelige ting som hadde hendte ham. Hennes lepper var som leppene til en øgle. Tungen var som presset inn i hans var lik en reptiltunge. Hanprøvde å dytte seg bort, men hun holdt ansiktets han fast og dro ham nærmere.
Til slutt klarte han å dra seg unna. Han tørket munnen med baksiden av hånden, mens hun lente seg tilbake og lo.
«Først gangen du dreper en mann, er den mest vanskeligste», sa hun. «Du kommer til å synes at det er mye lettere ved neste gang.»
*
Gareth sprang ut av hytten tilbake ut til lysningen og så at Firth stod der vente på ham.
«Hva er galt? Hva skjedde?» spurte Firth bekymret. «Du ser på meg som om du har blitt knivstukket. Skadet hun deg?»
Gareth pauset, pustet tungt, og tørket munnen igjen og igjen. Han visste knapt hvordan han skulle svare.
«La oss komme oss bort fra dette sted,» sa han. «Nå!»
Mens de fortsatte ut av lysningen til den sorte skogen så ble solen plutselig dekket av skyer som løp langs hummelen, og gjorde den vakre dagen kald og mørk. Gareth hadde aldri sett så tykke, sorte skyer som dukket opp så plutelig før. Han visste hva enn det var som skjedde, så var det ikke normalt. Han bekymret dypt over kreftene til denne heksa, mens den kalde vinden steg i sommerdagen og snek seg opp langs halsenhans. Han kunne ikke la være å tanke at hun på en eller annen måte hadde fanget ham med de kysset, og lagt en slags forbannelse over ham.
«Hva skjedde der inne?» ville Firth vite.
«Jeg vil ikke snakke om det», sa Gareth. «Jeg vil ikke tenke på denne dagen—noensinne igjen.»
Begge to skyndte seg ned stien, ned fjellet og kom snart inn på stien i hovedskogen, som førte tilbake til Kongens hoff. Akkurat da Gareth begynte å føle seg litt mer lettet, og var i ferd med å dytte hele episoden bort fra hodet, så hørte han plutselig et par støvler. Han snudde og så en gruppe menn gå mot dem. Han kunne ikke tro det.
Hans bror. Godfrey. Drukkenbolten. Han gikk mot dem og lo mens han var omringet av kriminelle Harry og to andre av hans bråkmakervenner. Av alle steder og tider som han kunne ha møtt på hans bror. I skogen, midt i ingenmannsland. Gareth følte som om hele planen hadde blitt forbannet.
Gareth snudde bort, dro hetten over hodet og gikk dobbelt så fort mens han ba om at han ikke hadde blitt oppdaget.
«Gareth?» ropte ut en stemme.
Gareth hadde ingen valg. Han stoppet rett opp, dro hetten bakover, snudde og så på hans bror som kom lykkelig valsende mot ham.
«Hva gjør du her?» spurte Godfrey.
Gareth åpnet munnen sin, men lukket den og famlet etter ord.
«Vi går en tur», foreslå Firth og reddet ham.
«Dere går en tur?» en av Godfreys venner hånet Firth med en høy feminin stemme. Hans venner lo også. Gareth visste at hans bror og hans venner dømmet han for hans legning—men han kunne knapt bry seg om det nå. Han måtte bare forandre emnet. Han ville ikke at Godfrey skulle lure på hva han gjorde her ute.
«Hva gjør du er ute?» spurte Gareth og snudde posisjonen.
«Et nytt vertshus har blir åpnet ved Sørskog», svarte Godfrey. «Vi har nettopp prøvd den ut. Det beste ølet i hele kongeriket. Har du lyst på?» spurte han og holdte frem en ølflaske.
Gareth ristet på hodet raskt. Han visste han måtte distrahere ham, og tenkte at den beste måten var å forandre emnet ved å irettesette ham.
«Far hadde blitt rasende hvis han tok deg i å drikke på dagen», sa Gareth. «Jeg foreslår at du legger den ned og går tilbake til hoffet.»
Det virket. Godfrey stirret olmt på ham og det var tydelig at han ikke lengre tenkte på Gareth, men om faren om seg selv.
«Og når brydde du deg om fars ønsker?» svarte han tilbake.
Gareth hadde fått nok. Han hadde tid til å kaste bort på en drukkenbolt. Han hadde klarte det han ønsket, nemlig distrahere ham. Og nå, forhåpentligvis, trengte han ikke å tenke så mye på hvorfor han hadde truffet ham her.
Gareth snudde og skyndte seg ned stien, og kunne høre deres hånende latter bak dem mens han gikk. Han brydde seg ikke lengre. Snart ville det være han som fikk den siste latter.
KAPITTEL FJORTEN
Thor satt ved trebordet, arbeidet med buen og pilen som lå i deler foran ham. Ved siden av ham satt Reece sammen med flere andre medlemmer av Legionen. De huket alle over våpnene og arbeidet hardt med skjære ut buene og stramme buestrengene.
«En kriger vet hvordan man strenger ned sin egen bue», skrek Kolk ut mens han gikk ut opp og ned radene av gutter, mens han lente over og undersøkte hver enkel person sitt arbeid. «Spenningen må være akkurat riktig. For lite og pilen din vil ikke nå målet. For mye og siktet kommer til å bli feil. Våpen blir ødelagt under kamp. Våpen blir også ødelagt under reiser. Dere må vite hvordan dere kan reparere dem underveis. Den beste krigerene er en smed, en snekker, skomaker, en reperatør av alt som blir ødelagt. Og man kjenner ikke sitt eget våpen før man har reparert det selv.»
Kolk stoppet bak Thor og lente over skulderen hans. Han dro trebuen ut av Thors grep, og strengen skadet ham da han gjorde det.
«Strengen er ikke stram nok», kjeftet han. «Den er kroket. Bruker du et slikt våpen under kamp så vil du trolig dø. Og din partner vil dø ved siden av deg.»
Kolk smelte buen ned igjen og gikk videre; flere gutter flirte.
Thor rødmet da han grep strengen igjen, dro den så stramt han kunn, og snurret den rundt i hakket i buen. Han hadde arbeidet på den i flere timer av toppen av en utmattende dag med arbeid og kjedelige oppgaver.
De fleste andre trente, sparret, og fektet. Han så ut og langt der borte så han sin brødre, alle tre av dem som lå mest klakket tresverd; som vanlig følte Thor at de fikk overtaket mens han ble forlatt i bakgrunnen. Det var urettferdig. Han følte stadig at han var uønsket her, som om han ikke var et ekte medlem av Legionen.
«Ikke vær bekymret, du kommer til å få det til» sa O’Connor ved siden av ham.
Thors håndflater var såre etter å ha forsøkt flere ganger; han dro strengen tilbake en siste gangen, denne gangen med alt han kunne at han svettet, og endelig, til hans overraskelse så virket det. Strengen passet perfekt i hakket. Han følte seg svært tilfreds med buen nå som den var så sterk som den skulle være.
Skyggene vokste seg lengre mens Thor tørket pannen med baksiden av hånden og lurte på hvor lenge dette skulle vare. Han tenkte på hva det betydde å være en kriger. I hans hodet hadde han forestilt seg ting annerledes. Han hadde bare sett for seg trening hele tiden. Men antok at dette var en form for trening også.
«Dette var ikke det jeg meldte meg på heller», sa O’Connor som om ham hadde lest tankene hans.
Thor snudde og ble beroliget da han så hans venns evige smil.
«Jeg kommer fra nordlige provins,» forsatte han. «Jeg også drømte å bli med i Legionen hele mitt liv. Jeg antar at jeg forestilte meg konstant sparring og kjemping. Ikke alle disse kjedelig oppgavene. Men det kommer til å bli bedre. Det er bare fordi vi er nye. Det er en form for innvielse. Det ser ut som det er et hierarki her. Vi er også de yngste. Jeg ser ingen nittenåringer gjøre dette. Dette kan ikke vare for alltid. Men det er tross alt en nyttig ferdighet å kunne.
Et horn lød. Thor så over og så resten av Legionen samle seg rundt en stor stenvegg i midten av området. Tau ble kastet over veggen med mellomrom på ti fot her. Veggen må ha vært tretti fot høy, og samlet ved bunnen var hauger med høy.
«Hva venter dere på?» skrek Kolk. «KOM IGJEN!»
Sølvene dukket opp rundt overalt, skrek og før Thor visste det hadde han og de andre hoppet fra benkene og løpt over området til veggen.
Snart stod de alle sammen samlet foran tauene. Det var en spent summing i luften mens medlemmer av Legionen stod sammen. Thor var ekstatisk for at han ble endelig inkludert med de andre, og han merket han søkte etter Reece, som stod der med en annen venn av ham. O’Connor ble med dem.
«Dere kommer til å oppleve i kamp at de fleste byer er befestet», tornet Kolk ut og så utover ansiktene til guttene. «Å komme seg over befestningen er soldatens arbeidsplikt. Under en typisk beleiring så blir tau og festekroker brukt, slik som de vi har kastet over denne veggen. Og det å klatre en vegg er det mest farligste dere vil gjøre under kamp. Det er få tilfeller hvor dere blir så eksponert og så sårbar. Fienden vil helle smeltet bly på dere. De vil skyte ned piler. Slippe stener. Dere klatrer ikke en vegg før øyeblikket er perfekt. Og når dere gjør det så må dere klatre for livet—eller risikere å dø.»
Kolk tok et dypt pust og skrek ut: «START!»
Alle guttene rundt ham brøt ut i handling og hver av dem skyndte seg mot et tau. Thor sprintet mot et ledig tau og var i ferd med å ta det da en eldre gutt kom først, og knuffet ham bort til siden. Thor kom seg på beina og grep den nærmeste han kunne finne; et tau med tykke knotter. Thors hjerte hamret da han i all haste klatret opp veggen.
Dagen hadde blitt tåkete, og Thors føtter gled på stenveggen. Men han fikk god tid og kunne ikke la være å merke at han var raskere enn mange av de andre, og nesten tok ledelsen da han klatret raskt opp. Han begynte for første gang i dag å føle seg bra. Han begynte å få en stolthetfølelse.
Plutselig så smalt noe hardt mot skulderen. Han så opp og så medlemmer av Sølvene på toppen av veggen. De kastet ned småstener, pinner, og all slags stenrester. Gutten på tauen ved Thor strakte opp med en hånd for å blokkere ansiktet og mistet grepet og falt bakover ned på bakken. Han falt hele tyve fot, og landet på høyhaugen under.
Thor begynte også miste grepet, men klarte på et vis å holde seg fast. En klubb kom ned og slå Thor hardt på ryggen, men han fortsatte å klatre. Han fikk god tid og begynte å tenke at han kunne bli den første på toppen, da plutselig han følte et hardt spark i siden. Han kunne ikke forstå hvor det kom fra, til han så over og så en av guttene ved ham som svingte sideveis. Før Thor kunne reagere så sparket gutten ham igjen.
Thor mistet grep dette gangen og ble kastet bakover gjennom luftene med hans flakset vilt. Han landet på ryggen i høyet sjokkert, men uskadd.
Thor kom seg på hender og knær, fant pusten igjen og så rundt. Alle guttene rundt ham falt som fluer fra tauene og landet i høyet. De ble sparket eller dyttet av hverandre—eller hvis ikke det var tilfellet så ble de sparket Sølvene fra toppen. De som ikke hadde falt fikk sine tau kuttet, slik at de også kom krasjende ned også. Ikke et eneste medlem nådde toppen.
«På føttene!» skrek Kolk. Thor hoppet opp slik som de andre.
«SVERD!»
Guttene løp samtidig til et stort stativ med tresverd. Thor gjorde som de andre og grep et tresverd, og var sjokkert hvor tungt det var. Den veide dobbelt så mye som noen våpen han hadde bært. Han kunne knapt løfte den.
«Tunge sverd, start!» ble det ropt.
Thor så opp og så den store tullingen, Elden, han som hadde angrepet ham når han møtte Legionen. Thor husket ham altfor for godt, ettersom ansiktet gjorde fremdeles vondt fra sårene Elden hadde gitt ham. Han så ned på ham med sverdet holdt høyt og med raseri i ansiktet.
Thor hevet sverdet i sist øyeblikk og klarte å blokkere Eldens slag, men sverdet var så tungt at han knapt klarte holde den i mot. Elden som var større og sterkere tok et hardt spark i siden på Thor.
Thor gikk ned på knærne i smerte. Elden svingte rundt igjen for sparke ham i ansiktet, men Thor klarte å strekke ut og blokkere angrepet så vidt. Men Elden var også rask og sterk; han svingte rundt og kuttet Thor i leggen og slo ham ned på siden.
En liten samling av gutter flokket seg rundt dem, jublet og heiet, mens deres kamp ble midtpunktet for oppmerksomheten. Det virket som alle heiet på Elden.
Elden brakte sverdet ned igjen, slo hardt ned og Thor rullet unna så han så vidt bommet på ryggen hans. Thor hadde et øyeblikks fordel og utnyttet den—han svingte rundt og traff tullingen hardt bak kneet. Det var et mykt sted, og nok for at han gikk bakover, og deretter ned snublende på baken.
Thor benyttet sjansen til å komme seg raskt på beina. Elden stod opp, ansiktet var rødt, og var mer rasende enn noensinne. Og nå festet de blikk på hverandre.
Thor visste han ikke kunne stå der; han angrep og svingte sverdet. Men treningssverdet var laget av rart ved og var så tungt; han røpet angrepet sitt. Elden blokkerte det enkelt, og så jabbet Thor hardt i ribbeinet.
Han traff et mykt punkt og Thor gikk ned, mistet sverdet med luften slått ut av ham.
De andre skrek av glede. Thor knelte, våpenløst, og følte tuppen av Eldens sverdt dytte mot halsen.
«Gi opp!» befalte Elden.
Thor så stygt på ham, og smakte salt blodsmak på leppen.
«Aldri», sa han motvillig.
Elden skar en grimase, hevet sverdet og forberedte seg på ta den ned. Det var ingenting Thor kunne gjøre. Han kom til få et mektig slag.
Da sverdet kom ned lukket Thor sine øyne og konsentrerte. Han følte verden sakke ned og følte at han ble fraktet til en annen verden. Han var plutselig i stand til å føle sverdet kutte gjennom luften, bevegelsen og han fikk universet til å stoppe den.
Han følte at kroppen ble varm, skalv mens hans fokuserte. Han følte som om noe hendte. Han følte seg selv kontrollere sverdet.
Plutselig frøs sverdet i luften. Thor hadde på en aller annen måte klarte å stoppe den ved å bruke hans krefter. Mens Elden holdt sverdet og var forvirret så brukte Thor sin tankekraft til gripe og klemme Eldens håndledd. Han klemte hardere og hardere i sinnet, og snart skrek Elden og slapp sverdet.
Alle gutten stilnet der de stod som fastfrosset, mens de så ned på Thor med store øyne. De var overrasket og redde.
«Han er en demon!» skrek en ut.
«En magiker!» skrek en annen.
Thor var overvelmet. Han hadde ingen forståelse for hva han hadde nettopp gjort. Men han visste at det ikke var normalt. Han var både stolt og flau, selvsikker og redd.
Kolk gikk frem inn i sirkelen og stod mellom Thor og Elden.
«Dette er ikke et sted for trolldom, gutt, hvem enn du er», refset han Thor. «Det er et sted for kamp. Du bryter våre regler for kamp. Du skal tenkte på hva du har gjort. Jeg skal sende deg til et sted med ekte far, og vi skal se hvordan godt din trolldom forsvarer deg der. Rapporter til vaktpatruljen ved Kløften.»
Det oppstod et gisp blant Legionen, og så ble det stille. Thor forstod ikke hva det betydde, men han visste hva enn det var så kunne det ikke være bra.
«Du kan ikke sende ham til Kløften!» protesterte Reece. «Han er for ny. Han kan bli skadet.»
«Jeg kan gjøre hva enn jeg vil, gutt», Kolk skar en grimase mot Reece. «Din far er ikke her for å beskytte deg nå. Eller ham. Og det er jeg som styrer Legionen. Og du bør passe tungen din—bare fordi du er kongelig, så ikke tro at du kan bryte ordre.»
«Fint,» svarte Reece. «Da blir jeg med ham!»
«Jeg også!» istemte O’Connor og gikk frem.
Kolk så på dem og ristet sakte på hodet.
«Idioter. Det er deres valg. Bli med ham dersom dere ønsker det.»
Kolk snudde og så på Elden. «Ikke tro at du slipper unna så enkelt heller», sa han til ham.
«Du starten denne kampen. Du må betale prisen også. Du blir med deg på patrulje i kveld.»
«Men min herre, du kan ikke sende meg til Kløften!» protesterte Elden med øyne store av frykt. Det var den første gangen Thor hadde sett ham være redd for noe.
Kolk tok et steg frem nær Elden og hevet hendene til hoften. «Kan jeg ikke?» sa han.
«Ikke kan jeg bare sende deg der—jeg kan også sende deg bort for godt, ut av denne Legionen, og til de fjerneste kroker i vårt kongeriket hvis du forsetter å snakke meg imot.»
Elden så bort, for oppskaket for å reagere.
«Noen andre som vil bli med dem?» ropte Kolk ut.
De andre guttene som var større, eldre og sterkere, så bort i frykt. Thor svelget da han så rundt på de nervøse ansiktene, og lurte på hvor ille Kløften kunne være.